Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


Legg igjen en kommentar

Det går bra, jeg er bare litt sliten….

  • Du skal ikke se litt på din egen sorg, da….? Sa hun.
  • Sorg? Jeg?? Jeg trakk litt på det. Hmmm, jeg er bare litt sliten…..

Mer fikk jeg ikke sagt før tårene begynte å renne. Først en enkelt salt stripe ned langs kinnet. Deretter rant de ut i strie strømmer, og var ikke til å stoppe.

Jeg hadde et tøft år bak meg. Vondt dødsfall i nær familie. I tillegg slet flere jeg var glad i med alvorlig sykdom. Jeg var sliten, og følte meg utilstrekkeslig, men tenkte ikke på det som sorg. For andre som var enda tettere på hadde det verre. Tenkte jeg.

Likevel tok jeg min kloke venninnes råd på alvor, og bestemte meg for å se litt nærmere på det jeg kalte å være «lei meg og sliten».


Skap det livet du ønsker – Dump bagasjen
Dette var tittelen på foredraget som førte meg inn i Programmet for Sorgbearbeiding™. Frem til den dagen, hadde jeg ikke brukt begrepet «sorg» om meg selv. Ordet «sorg»  var som et veldig eksklusivt klesplagg, som ble gjemt lengst inne i klesskapet – kun til bruk ved veldig spesielle anledninger. Og når anledningen var der, var det som om det ikke passet likevel. Det var for trangt. Og jeg følte meg ikke verdig til å ta det på meg. Ikke ville jeg det, heller. Ville ikke identifisere meg med en som gikk «sorgfylt» omkring. Jeg ville være glad, bidra i samfunnet og spre livslyst og glede rundt meg.

Sorg er de motstridende følelsene som skyldes en endring eller en slutt på et velkjent livsmønster. Sorg er den normale og naturlige reaksjonen på hvilket som helst tap (James& Friedman).

Med innsikt i denne definisjonen opplevde jeg begrepet «sorg» som mer inkluderende og naturlig. Kanskje jeg skulle ta sjansen å identifisere meg med den likevel? For tenk på alt livet har bydd på av endringer og tap! Flyttinger, relasjoner som kom og gikk, bytte av arbeidsplasser, endring i livsfaser – og mer alvorlig: tap av tillit og selvfølelse en gang langt tilbake i barndommen.


Forløsning av ubearbeidet sorg med ny innsikt
Dødsfallet jeg opplevde i familien, gjorde så vondt følelesesmessig, at det satt meg ut. Samtidig ble dette veien til ny innsikt i, og forløsning også av tidligere tap jeg har opplevd. Gjennom Programmet for Sorgbearbeiding™ fikk jeg oppklart noen gamle overbevisninger. Her er noen punkter som har blitt sannhet for meg:

  • Det er meningsløst å sammenligne sorg. For det er alltid noen som har det verre, ikke sant? Skal vi tenke slik, er det «ingen» som har rett til å føle sorg. Vi er alle verdige til å ta på oss «sorg»-kappen i ny og ne.
  • Slitenhet og lite energi er helt normale reaksjon på tap. Det samme er konsentrasjonsproblemer, svekket hukommelse, endret søvnmønster og kroppslige plager. For å nevne noe…
  • Gode råd som; «tenk positivt», «ta tiden til hjelp» eller vårt eget behov for å «ta oss sammen» er ikke sorgbearbeiding. For tiden leger IKKE alle sår. Det er hva vi fyller tiden med, som er vesentlig for å bearbeide sorgen.

Det viktiste jeg har tatt til meg er kanskje likevel dette: Sorg og tristhet er ikke en sykdom – og heller ikke forbeholdt noen få «utvalgte» som har opplevd eksepsjonelle ting. Sorg er en normal følelsesmessig reaksjon på livshendelser, som de fleste av oss opplever fra tid til annen.

Kunnskap om hvordan vi kan håndtere følelsesmessige tap er et nyttig verktøy for livsmestring i hverdagen – OG ruster oss for situasjoner der livet gir oss ekstra motbør gjennom kriser, dødsfall, ulykker og sykdom.

Sorgbearbeiding gjør at vi kan kjenne på dypere glede,  mer livslyst og forsterket kraft til å bidra positivt i samfunnet. Det var i alle fall effekten det hadde på meg. Anbefales😊!!

Med god og glad hilsen,

Hanne

……………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Jeg er nå sertifisert Veileder i Sorgbearbeiding, og tilbyr kurs og foredrag ihht. Programmet for Sorgbearbeiding™.  Første kurs starter opp i Asker 25. oktober. Neste kursstart blir i januar. Foredrag tilbys etter avtale. Les om kurset her….

Jeg anbefaler også å lese artikkelen Noen ganger sier vi at vi er slitne når vi faktisk er triste , som ble en inspirasjon for meg til dette blogginnlegget.

Les gjerne andres erfaringer med metoden på siden til Svenska Institutet för Sorgbearbetning


8 kommentarer

Jeg har noe viktig på hjertet -betraktninger en søndagskveld

Livet har sine «ups and downs», og det siste året har gitt meg mange motbakker. Bl.a har jeg opplevd dødsfall og alvorlig sykdom tett på meg – og på «alle kanter». Rått, brutalt og hudløst. Det gjør noe med meg.

Jeg har sørget. Jeg har grått. Jeg har følt på meningsløshet, utilstrekkelighet og slitenhet. Mine nære har blitt ristet hardt og uten nåde, og derved også jeg. Når man rystes til grunnvollene, faller ikke ting ned på samme sted som før. Dette betyr for meg, at veien blir tydeligere. Roller og oppgaver som tidligere syntes vesentlig har kommet mer i bakgrunnen, mens det som alltid har vært viktig presser seg mer på enn før. Vi har alle begrenset tid her på jorden. Jeg vil være meg mens jeg er her. Den meg som jeg selv definerer.

De siste dagene har vi, på sosiale medier, blitt minnet på den nylig avdøde Per Fugellis kloke betraktninger om å leve som «medfødt feilvare». Og i dag morges tok jeg meg tid til å se et seks år gammelt klipp fra NRK: en samtale mellom Per Fugelli og Jon Schau. Det ga meg ro i sjelen, og jeg fikk behov for å dele noen tanker.

Jon Schau ble erklært død to ganger i 2004. I intervjuet forteller han om hvordan han opplevde å dø. Han sier han fikk valget mellom å gå videre, eller komme tilbake til livet. Han valgte å komme tilbake for å fortelle om det han hadde opplevd. Det ble en ærlig beretning, bl.a. med budskap om at vi kan slutte å streve sånn om å være gode nok. For det er vi alle sammen. Uansett.

Jeg har alltid følt at jeg har noe viktig på hjertet. Men som oftest har jeg holdt meg tilbake. Gamle mønstre av lav selvfølelse slår inn som normalen, selv om dette er sannheter som for lengst har gått ut på dato. Også kan jeg føle meg så sliten av alle som roper. Jeg orker ikke delta i kampen om ordet. Jeg tenker at mye av det som fremstår som godt, også kan bli en konkurranse. Om å bli den beste til å hjelpe andre. Om å nå lengst, gjøre suksess, bli kjent. Og det butter skikkelig mot verdiene mine. Eller er det selvfølelsen? Jeg vet ikke helt… Men nå tenker jeg at jeg bare skal legge lista skikkelig lavt, slik at jeg bare kan spasere over. Som meg. Det holder. Så deler jeg noen tanker med de som har nytte av å lese dem, og kanskje lar seg inspirere til egne tanker, handlinger og sannheter. Dette er min sannhet. Hverken mer eller mindre.

Jon Schaus opplevelser av inngangen til den andre siden var en påminnelse til meg selv om alt jeg tror på, og står for i spørmålet om mennesket, verdier – og selve livet. Jeg tror ikke livet er en konkurranse. Jeg tror vi bare skal fokusere på å være oss selv på godt og vondt. Vi kommer fra samme sted, og reiser til samme sted. I mellomtiden handler det om å være gode medmennesker og være oss selv mest mulig. Bare da bidrar vi til det fullkomne. Vi trenger å leve livet. Ikke overleve. For vi skal alle dø.

Men foreløpig er jeg her. Heldigvis. Derfor føler jeg veldig sterkt for å si – av hele mitt hjerte: Vi er alle sammen like mye verdt!! Vi er hver vår unike brikke i det store puslespillet. Vi har våre særpregede røster i det store menneskekoret. Hver vår farge i regnbuen. Jeg tror vi har et ansvar for leve livet som oss selv rett og slett. Og stole på at det er bra nok. Som Per Fugelli sa: «Bli ditt eget eventyr». Eller om du foretrekker et av mine favorittsitat av Oscars Wilde:

«Be yourself; everyone else is already taken».

Om du vil se klippet som forløste alt dette i meg, kan jeg varmt anbefale en snau time med tekoppen og denne linken:

https://tv.nrk.no/serie/to-menn-i-doedssonen/MDSP13090111/21-04-2011


2 kommentarer

Om savn og sånt…

Jeg har aldri vært god på avskjeder.. Det å vinke andre avgårde, og selv stå igjen er noe av det mest krevende jeg gjør. Da blir jeg helt overveldet av all verdens triste følelser. Å reise avgårde selv er mye lettere. Da ligger eventyret og forventningene foran meg. Blinkende og forlokkende. Nye opplevelser, nye menneskemøter, spennende kulturer. Det å være underveis. 
Man skulle kanskje tro at dette skulle bli lettere med alderen, men det ser tvert i mot ut til å bli værre og værre….. Så hva når sønnen på 16 skal reise til andre siden av jorden – og bli der et helt år?! Da må mor rett og slett ta kraftig tak i seg selv😊.

I tiden før avreise bølget følelsene. Jeg mimret og kjørte utallige mentale filmsnutter i hodet. Om og om igjen. Gode glade gutten min – alltid optimistisk og blid, med en skrå kommentar på lur. En epoke er over. Hvordan skal jeg holde ut??
Jeg innså at dette var helt egoistiske følelser, og observerte: Han er klar. Teller forventningsfullt ned til den store dagen. Han skal ut i verden, på sitt livs store eventyr. Jeg lider av motsatt separasjonsangst. Herlighet!! 
Ok. Hvordan skulle jeg snu dette?? Det som alltid hjelper for meg, er å gå ut i skogen. Der finner jeg fotfeste og ro med meg selv. Så dagen før avreise gikk jeg en lang tur ut i skogen. For å sortere tanker, og finne en måte å snu det vonde til det gode. Alle følelser er som brikker med en «oppside» og en «nedside». Nå var det på tide å snu brikkene, og minne meg selv hva som befinner seg på motsatt side.
Jeg trengte ikke mange skrittene inn i skogen før jeg kunne ta til meg det åpenbare: Savn er et sterkt uttrykk for kjærlighet. Så heldig jeg er som har noe verdifullt å savne. Vemodighet er et uttrykk for at en epoke i livet er over. Så fantastisk heldig jeg er som har så mange gode opplevelser i «mimresekken». Og det er strengt tatt værre ting som kan skje enn å være mor til en åpen og livsglad ungdom som er trygg nok i seg selv til å forlate venner og familie i et år, for å lære mer om verden – og seg selv😊. Jeg unner ham de opplevelsene og veksten han kommer til å få, av hele mitt hjerte. 
Som en venninne av meg skrev i en kommentar på Facebook: det er ikke bare de som vokser. Vi også. Og det er sant. Vi andre i familien har også lagt ut på en reise. Vi er underveis vi også. Må finne formen på en ny måte. Det vokser vi på hvert på vårt vis.
Dagen han dro, fikk jeg sagt det jeg mener er viktigst – uten at egne følelser kom i veien:
» God tur! Vær litt gæærn, bli med på nye ting, spør og grav, ta sjansen på å dumme deg ut, opplev og utforsk. Kort sagt lev livet! Og vær alltid trygg på at du er god nok. Vi her hjemme elsker deg. Alltid og uansett»

Nå er det en og en halv uke siden han dro. Han ser ut til å ha det helt strålende. Og når jeg savner, kjenner klumpen i halsen og tårene i øyekroken, vet jeg i det samme: Savn er kjærlighet. Blandet med stolthet og takknemlighet. Det å gi slipp betyr å ha tillit. Og vi er alle underveis i livet.

God sommer!
Hanne😊


1 kommentar

Den beste gaven er gratis

For ganske nøyaktig ett år siden fylte jeg 50 år. Det å bli 50 er en av livets milepæler, og mange synes det er uvirkelig og problematisk å relatere seg til at man er halvveis til 100.

For meg har livet bare blitt bedre og bedre med årene.  Jeg har ofte tenkt på hvor godt det er å bli voksen og mer sikker i meg selv.

Mange føler de må utfordre seg selv litt ekstra når de blir 50. De legger opp til spektakulære utfordringer som å hoppe i fallskjerm, klatre opp et høyt fjell, eller sette opp en fantastisk forestilling på den lokale kinoen, som en god venninne av meg gjorde. Jeg sier bare WOW!!

Jeg tenkte at jeg er mer bedagelig anlagt, og at jeg ikke gadd å grue meg til feiringen. Dette ville jeg glede meg til. Så hva var viktig for meg?

Jeg føler en enorm takknemlighet til livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. De som har løftet og støttet, vist og inngitt tillit, de som har inspirert og gledet. De fleste av dem uten å være klar over det engang. Alle jeg er så utrolig glad for å ha i livet mitt. Jeg ville gi noe tilbake, og inviterte til et heidundranes party.

Underveis i planleggingen snek det seg inn en indre stemme… Er det ikke litt kvalmt å legge opp til en så storstilt feiring av seg selv? Jeg overhørte stemmen. Heldigvis. Jeg kom til at jeg faktisk synes at jeg var verdt en feiring. Men det aller viktigste for meg var likevel å feire at livet er GODT! Med gode mennesker, livsglede, tull og tøys, dans og moro.

50-årsdagen ble helt fantastisk. De aller fleste jeg er glad for å ha i livet mitt var der. Jeg fikk uforskammet mye godord og varme, som skyllet over meg som store, myke bølger. Bølger som skyllet vekk siste rest av tvil om egen verdi.

I ettertid har jeg innsett at også jeg hoppet ut i en 50-årsutfordring: Det å kunne stå i positiv fokus en HEL kveld. Uten å bli flau, brydd eller få lyst til å snakke det bort, evt. synke i jorden. For noen år siden ville jeg gladelig foretrukket fallskjermen, liksom….. Nå gikk jeg opp til den store prøven, uten egentlig å tenke over at det var det jeg gjorde. Og faktisk besto jeg med glans. Jeg tok til meg hvert eneste ord, og lot det varme hjerte og sinn. FOR en gave å ta med seg, og FOR noen flotte folk jeg har rundt meg. Jeg føler meg utrolig heldig, og den følelsen skal jeg leve på til jeg blir…… 100 år 🙂

Og du: Den fineste gaven et menneske kan gi fra seg er handlinger som bekrefter deg på en god måte! Fine varmende ord, en klem eller et smil fra hjertet. Husker du på å behandle slike gaver med den respekten det fortjener? Ta i mot, og si takk!! Det føles utrolig godt, og kan anbefales på det varmeste 🙂

 

Hanne


1 kommentar

There is a crack in everything; that’s where the light gets in

Forrige blogg var personlig. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å fortelle, nå som alt går så fint?

Blant annet fordi jeg ønsker å spre håp, og vise at vi kan oppleve vekst og styrke når vi tør å slippe til lyset i våre personlige sprekker. For alle har dem. Jeg mener IKKE at alle skal offentliggjøre sine mørkeste rom, men når noen gjør det, og viser at det går bra, har jeg tro på at det kan hjelpe flere.

Alle har vi en historie som gjør noe med oss. Selv om vi ikke har opplevd åpenbart dramatiske ting, har de fleste opplevd en form for krenkelse – eller noe annet vanskelig. Vi er utstyrt med forskjellig grad av sårbarhet, og for noen kan det være nok å høre at «du er dum» på skolen. Det kan få tankene til å surre videre et helt liv….  Tankene skaper følelser, og disse utløses på nytt og på nytt når du kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen.  Derfor kan det skje at du får helt «hetta» når du skal holde en presentasjon på jobben, selv om stoffet og kunnskapen sitter som spikret. Den lynraske stemmen i hodet som minner deg på at du egentlig er «dum», kan sette i gang et regime som lammer og setter deg ut av spill.

Når vi tar mot til oss, og viser at vi ikke er perfekte, slipper vi lyset til i krokene. Da kan vi få øye på verktøyet som tar oss ut av mørket. Det er i alle fall min erfaring. Tankemønstrene er laget av deg, og DU har verktøyet til å lage nye. Med vilje til forandring, mot til å be om hjelp og masse arbeidsinnsats går det meste.

Mange ser på meg som vellykket, og i noen sammenhenger har jeg fått servert utsagn som «det er lett for deg å si, du som er så utadvendt, så trygg» etc. De som så meg på barneskolen vet at det ikke alltid har vært sånn….. Og jeg har fortsatt mange situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt på høyden. Men jeg jobber. Jobber og jobber med de gamle tankemønstrene mine. Og herlighet, så mange overbevisninger og programmeringer jeg har måttet bytte ut fordi de hadde gått ut på dato. Og jeg får øye på stadig flere. Når jeg øver på nye mønstre får jeg det bedre, og det tror jeg gjør meg til et bedre medmenneske. Et medmenneske som har mer å bidra med til verden. For vi er jo ikke her alene. Heldigvis.

 

There is a crack in everything; that’s where the light gets in
Leonard Cohen “Anthem”


6 kommentarer

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…


Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!


Legg igjen en kommentar

Med hjernen på ferie

Ønsker du å være mest mulig til stede i ferien? Da kan det være lurt å rydde plass i hjernen til tilstedeværelse. Og det beste er å gjøre det før sommerdrømmen er i gang.

Endelig er ferien innen rekkevidde! Sol, bølgeskvulp og late dager banker på døren. Jeg skal bare ordne de siste arbeidsoppgavene først, for det er så deilig med ryddig skrivebord når jeg kommer tilbake i august.

Men hvor ryddig må det egentlig være for å kunne nyte ferien til fulle?

Tidligere satt jeg dag og natt for å gjøre klart alt på «to do»-listen min før ferien. Jeg jobbet som en gal – bare for å oppleve å bli syk da ferien endelig startet. Noen som kjenner seg igjen?

Det viktigste for å kunne koble ordentlig av, er at det er ryddig i hodet.  Hjernen vår fungerer nemlig slik at den fortsetter å jobbe med påbegynte oppgaver helt til de anses som løst. Disse vil kverne og gå, og gjøre oss veldig slitne på sikt.

«Kverningen» har å gjøre med et psykologisk fenomen som kalles Zeigarnik-effekten. Zeigarnik-effekten innebærer at vi husker mer fra påbegynte ufullførte oppgaver enn de vi har gjort oss ferdige med. Den ubevisste delen av hjernen husker på alt vi har lovet oss selv og andre å gjøre, men mangler evnen til å løse oppgavene. Det trenger den den bevisste delen av hjernen til. Derfor vil vårt ubevisste sinn jevnt og trutt minne den bevisste delen av hjernen på de uløste oppgavene. Helt til de anses som løst. Og lar vi dette skje blir det så som så med mindful ferie…………..

Så hva kan vi gjøre? Rett og slett skrive ned alt vi må huske, legge en plan – og ta ferie.

Du trenger altså ikke jobbe dag og natt for å fullføre alle oppgavene. Det holder å ta oppgavene ut av hodet. Jeg gjør det slik at jeg noterer stikkord til tankeprosesser jeg er midt oppe i – hva jeg må gjøre, og hvordan jeg tenker at jeg skal løse prosessen. På denne måten tømmer jeg hodet, og gjør plass til virkelig å ta inn feriens gleder.

Lykke til med ryddingen, og GOD FERIE:-)!

«Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel» Egon Friedell

Les mer om Zeigarnik-effekten, f.eks.her: psychwiki.com