Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


Legg igjen en kommentar

Sporty? Jeg??

Ahh! Årets første løpetur! Våren ligger på lur under snøkledde grøftekanter. Luften er ren og skarp, og lyset intenst marsblekt. Jeg føler meg fri og glad der jeg løper i eget tempo. En annen løper kommer mot meg. Frisk, innbitt og ……rask. Plutselig kjenner jeg et snev av en følelse som har røtter langt bakover i tid. Det er som om noen klimprer på en særs ustemt streng inni meg, og jeg får behov for å sette opp farten. Vise at jeg KAN, liksom. At jeg også kan løpe raskt og uanstrengt, og derved gjøre meg fortjent til å kalle meg en løper.

Så ler jeg litt for meg selv. Tenk, at jeg FREMDELES kan kjenne på den følelsen. Selv om det bare er for noen små sekunder…..

Sport har liksom aldri vært min greie. Det var såpass at jeg etter endt skolegang og ny gymtimefri tilværelse, gikk inn for å skape en identitet som aktivt usportslig. Jeg pleide å vitse med at nærmeste jeg kom sport var å hoppe over sportssidene i Aftenposten.

Jeg begynte tidlig å samle på mislykkede sportslige erfaringer, og jeg husker f.eks.:

  • Et skirenn på jordet utenfor blokkene der vi bodde. Jeg var 4 år, og fikk en bok i «premie», med følgende innskripsjon: Til Gro Hanne for en fin SISTEPLASS i skirennet 1969. Nå kunne jeg for evig huske nederlaget fra denne dagen: Er det mulig?
  • En kort karriere i turngruppen som 7-åring, med fall skranke og en bukk som vokste seg umulig høy hver gang det var min tur. Ved diplomutdeling var jeg og en annen ulykkelig jente de eneste som IKKE fikk diplom. «Kom tilbake når du har blitt tynnere» var den særs lite pedagogiske beskjeden jeg fikk.

Gymtimene på skolen føyde seg inn i rekken av sportslige nederlag, og jeg ble hun som alltid sto igjen til slutt når lag skulle velges. Det at jeg var skoleflink for øvrig, var uten betydning for meg. Det var sportsfolkene som hadde verdi.

Og her begynte noe av sammenblandingen som mange av oss holder på med: Vi tror at prestasjoner gir oss høyere verdi som menneske. Når jeg ser tilbake på det, er jeg ganske sikker på at noen av de som var gode sport følte seg mindre verdt under høytlesningen i klasserommet. Det så ikke jeg. Da.

Ved et utenlandsopphold i starten av 20-årene fikk jeg sjansen til å redefinere meg selv. En ny, og særs sporty venninne møtte meg med blanke ark. Hun dro meg motvillig med i aerobicshallen og joggetur, og skrøt av hvor lett-trent jeg var. Hæ?? Jeg? Gradvis forsvant min gamle overbevisning om at trening handlet om å bli best –  og samtidig: skammen over å ikke være det. Jeg fant en treningsglede som kom innenfra. Definert ut fra hva JEG ville ha ut av det: Frihetsfølelse, glede – og gjerne en naturopplevelse på kjøpet.

Mye god glede blir kvalt av frykten for ikke å være bra nok. Det være seg sportslige prestasjoner, eller på andre områder av livet. Og alle har vi aktive «medhjelpere» på veien, som bidrar til å definere vår plass. Når vi lar andre definere hva som er viktig, og hva som er mindre viktig, mister vi det unike ved oss selv. Det er jo nettopp forskjellene i hva vi liker og kan, som gjør samværet mellom oss mennesker verdifullt.

Så: Hvilke områder i livet ditt kan du kan ha glede av å redefinere? Holder du deg tilbake på gammelt grunnlag og lever innenfor andres rammer?

Give it a  new try!

Hanne


Legg igjen en kommentar

Når noen rister kula vi sitter i

I dag snør det! Tidligere i år ville vi satt pris på litt skiføre, men nå føler vi oss liksom litt lurt. Det var jo så deilig sol på lørdag – og blåveisen gjorde bakken like blå som himmelen!

Facebook flommer over av oppdateringer om innstilte busser og timelange køer, og min hjertegode mann ringte i morges med følgende oppfordring: jobb hjemmefra i dag hvis du kan. Og her sitter jeg og nyter bloggværet. Tankene spinner rundt en Facebookstatus jeg festet meg ved i dag:

«Noen rister kula vi sitter i!!»

Jeg synes det er et nydelig bilde på dagen i dag. Og på livet generelt. Et bilde som tar meg tilbake til en drøm jeg hadde gjentatte ganger i barndommen: Jeg var inni en deilig, stor og elastisk kule. Den trillet nedover en gresskledt bakke, og alt var musikk og glede. En god drøm – og et symbol på hvordan jeg valgte å leve livet mitt den gangen. Ganske alene og for meg selv. Trygt og forutsigbart.

Da jeg var ung, var jeg utrolig sjenert. Jeg satt inne i kulen min, og tenkte at det var min plass. Mange ville riste i meg. Ikke alltid velment, vil jeg si. Jeg lot meg riste, og begynte å bli vant til at jeg ikke kunne styre livet mitt. Etterhvert ristet det så mye at jeg trillet ut…. Jeg fikk øye på gode mennesker rundt meg, som oppmuntret meg til å se en annen vei. Og jeg fikk øynene opp for at verden er så mye, mye mer.

Vi befinner vi oss alle i hver vår kule som vi ser verden gjennom. Det som er viktig å huske på, er at virkelighetens kuler har dører og vinduer. Vi kan sette vinduet på gløtt eller stenge alle luker. Vi kan gå ut og få nye perspektiver, og invitere andre inn.

Hvis vi tenker at kulen vår seiler på havet kan vi assosiere videre. Noen mennesker rister i oss og skaper bølger som synger i hjertet. Da er det bare å følge bevegelsene og se hvor de tar oss. Andre ganger må vi sette «sjøbein» og bare «stå han av».  Innimellom blir det storm, og det er selve livet som rister. Vi faller og mister fotfestet. Kanskje triller vi helt UT av kulen. Det er vondt når det står på, men gir oss nye perspektiv og muligheter på sikt.

For meg handler ikke god selvfølelse om et liv i fullstendig balanse. Det handler om en solid plattform å håndtere livet fra. Om evnen til å skille god og dårlig risting fra hverandre, og å finne løsninger. God selvfølelse gir mot til å åpne vinduet ut mot verden og be om hjelp. Og trygghet for at akkurat du kan gjøre en forskjell for andre.

Hvor lenge skal du la snøværet fylle ditt univers? Og hvordan håndterer du det mens det står på? Du kan bli stående og fryse, eller ta på varme klær. Når du retter oppmerksomheten vekk fra dine egne kalde tær, får du kanskje øye på andre som fryser også…

Hanne

 

Illustratør: Kjersti Engeland-Fors


4 kommentarer

…..Men så hopp, da!!

Sommersolen steker. Jeg har klatret opp trinnene til stupebrettet, og herfra kan jeg se helt inn til Oslo. Vannet glitrer forlokkende. Jeg skjelver litt der jeg står, klar for å hoppe. Forventningsfull. En lyntanke slår ned. Hva om jeg synker for dypt, og ikke har nok pust? Vannet ser plutselig mørkt og truende ut. Bak meg blir køen lengre, og snart begynner noen å rope: «Men så hopp, da! Ikke vær så treig, kom igjen, DAA!»

På fredag ble jeg påminnet hvor lett det egentlig er å hoppe. Og det er oppleves ganske rart, for de siste 40 årene har jeg brukt mye energi på å overbevise meg selv om det motsatte. Jeg har tilbrakt årevis på stupebrettet. Uten å hoppe.

På fredag hørte jeg mange inspirerende foredragsholdere på konferansen til Holtskog & Co. Deriblant min tidligere kollega Yvonne Fosser, HR direktør i HP. Hun snakket bla. om at vi ikke må være perfekte før vi hopper….. Hmm.

Stupebrettet mitt har fått navnet «Hold deg tilbake». Stupebrettets fundament er bygget gjennom mange år. Byggematerialet er tusenvis av overbevisninger med utspring i samme grunntanke: Frykten for ikke å være bra nok.

Men nå er det nok! Jeg hopper i det, og tar sjansen på å bli mer synlig gjennom å skrive blogg! For jeg er bra nok. Og det er du også. Det er det jeg ønsker å formidle. Ved å kaste meg ut i det bunnløse og skumle havet som heter sosiale medier ønsker jeg å inspirere deg til å bidra med ditt – istedenfor å holde deg tilbake. Vi har alle noe å by på i de omgivelsene vi er en del av. Og bare du kan være deg. Derfor er det viktig at du er deg selv mest mulig. I flest mulig sammenhenger. Enig?

Et av mine favorittsitater er: “Be yourself, everyone else is taken” (Oscar Wilde). Gjennom livet har jeg imidlertid erfart at det som burde være det enkleste og mest åpenbare, har vist seg å være det vanskeligste. For hva når jeg tenker at akkurat JEG ikke er bra nok? Eller når jeg faktisk ikke er helt sikker på hvem jeg er, sånn innerst inne? Fordi jeg har brukt så mye energi på å bli mest mulig lik de andre?

Denne bloggen vil handle om selvfølelse. Hvorfor det er viktig, og hvordan vi kan bygge den. Den vil vise til forskning og egne refleksjoner. Og by på mine tips til hvordan du kan bidra med mer av deg. For vi er jo sosiale vesener – og best når vi drar lasset sammen. Er vi ikke?

Tilbake til sommersol og stupebrettet den gangen for omtrent 40 år siden. Jeg overvant frykten, og hoppet. Jeg frydet meg over kilingen i magen, det herlige plasket, og opplevde at det deilige vannet i Oslofjorden nok en gang dyttet meg opp til overflaten. Kroppen min sørget for nok luft til å overleve. Nå hopper jeg igjen. Og kommer sikkert til overflaten denne gangen også.

Hanne