Den beste gaven er gratis

For ganske nøyaktig ett år siden fylte jeg 50 år. Det å bli 50 er en av livets milepæler, og mange synes det er uvirkelig og problematisk å relatere seg til at man er halvveis til 100.

For meg har livet bare blitt bedre og bedre med årene.  Jeg har ofte tenkt på hvor godt det er å bli voksen og mer sikker i meg selv.

Mange føler de må utfordre seg selv litt ekstra når de blir 50. De legger opp til spektakulære utfordringer som å hoppe i fallskjerm, klatre opp et høyt fjell, eller sette opp en fantastisk forestilling på den lokale kinoen, som en god venninne av meg gjorde. Jeg sier bare WOW!!

Jeg tenkte at jeg er mer bedagelig anlagt, og at jeg ikke gadd å grue meg til feiringen. Dette ville jeg glede meg til. Så hva var viktig for meg?

Jeg føler en enorm takknemlighet til livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. De som har løftet og støttet, vist og inngitt tillit, de som har inspirert og gledet. De fleste av dem uten å være klar over det engang. Alle jeg er så utrolig glad for å ha i livet mitt. Jeg ville gi noe tilbake, og inviterte til et heidundranes party.

Underveis i planleggingen snek det seg inn en indre stemme… Er det ikke litt kvalmt å legge opp til en så storstilt feiring av seg selv? Jeg overhørte stemmen. Heldigvis. Jeg kom til at jeg faktisk synes at jeg var verdt en feiring. Men det aller viktigste for meg var likevel å feire at livet er GODT! Med gode mennesker, livsglede, tull og tøys, dans og moro.

50-årsdagen ble helt fantastisk. De aller fleste jeg er glad for å ha i livet mitt var der. Jeg fikk uforskammet mye godord og varme, som skyllet over meg som store, myke bølger. Bølger som skyllet vekk siste rest av tvil om egen verdi.

I ettertid har jeg innsett at også jeg hoppet ut i en 50-årsutfordring: Det å kunne stå i positiv fokus en HEL kveld. Uten å bli flau, brydd eller få lyst til å snakke det bort, evt. synke i jorden. For noen år siden ville jeg gladelig foretrukket fallskjermen, liksom….. Nå gikk jeg opp til den store prøven, uten egentlig å tenke over at det var det jeg gjorde. Og faktisk besto jeg med glans. Jeg tok til meg hvert eneste ord, og lot det varme hjerte og sinn. FOR en gave å ta med seg, og FOR noen flotte folk jeg har rundt meg. Jeg føler meg utrolig heldig, og den følelsen skal jeg leve på til jeg blir…… 100 år 🙂

Og du: Den fineste gaven et menneske kan gi fra seg er handlinger som bekrefter deg på en god måte! Fine varmende ord, en klem eller et smil fra hjertet. Husker du på å behandle slike gaver med den respekten det fortjener? Ta i mot, og si takk!! Det føles utrolig godt, og kan anbefales på det varmeste 🙂

 

Hanne

There is a crack in everything; that’s where the light gets in

Forrige blogg var personlig. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å fortelle, nå som alt går så fint?

Blant annet fordi jeg ønsker å spre håp, og vise at vi kan oppleve vekst og styrke når vi tør å slippe til lyset i våre personlige sprekker. For alle har dem. Jeg mener IKKE at alle skal offentliggjøre sine mørkeste rom, men når noen gjør det, og viser at det går bra, har jeg tro på at det kan hjelpe flere.

Alle har vi en historie som gjør noe med oss. Selv om vi ikke har opplevd åpenbart dramatiske ting, har de fleste opplevd en form for krenkelse – eller noe annet vanskelig. Vi er utstyrt med forskjellig grad av sårbarhet, og for noen kan det være nok å høre at «du er dum» på skolen. Det kan få tankene til å surre videre et helt liv….  Tankene skaper følelser, og disse utløses på nytt og på nytt når du kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen.  Derfor kan det skje at du får helt «hetta» når du skal holde en presentasjon på jobben, selv om stoffet og kunnskapen sitter som spikret. Den lynraske stemmen i hodet som minner deg på at du egentlig er «dum», kan sette i gang et regime som lammer og setter deg ut av spill.

Når vi tar mot til oss, og viser at vi ikke er perfekte, slipper vi lyset til i krokene. Da kan vi få øye på verktøyet som tar oss ut av mørket. Det er i alle fall min erfaring. Tankemønstrene er laget av deg, og DU har verktøyet til å lage nye. Med vilje til forandring, mot til å be om hjelp og masse arbeidsinnsats går det meste.

Mange ser på meg som vellykket, og i noen sammenhenger har jeg fått servert utsagn som «det er lett for deg å si, du som er så utadvendt, så trygg» etc. De som så meg på barneskolen vet at det ikke alltid har vært sånn….. Og jeg har fortsatt mange situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt på høyden. Men jeg jobber. Jobber og jobber med de gamle tankemønstrene mine. Og herlighet, så mange overbevisninger og programmeringer jeg har måttet bytte ut fordi de hadde gått ut på dato. Og jeg får øye på stadig flere. Når jeg øver på nye mønstre får jeg det bedre, og det tror jeg gjør meg til et bedre medmenneske. Et medmenneske som har mer å bidra med til verden. For vi er jo ikke her alene. Heldigvis.

 

There is a crack in everything; that’s where the light gets in
Leonard Cohen “Anthem”