Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse

Om savn og sånt…

2 kommentarer

Jeg har aldri vært god på avskjeder.. Det å vinke andre avgårde, og selv stå igjen er noe av det mest krevende jeg gjør. Da blir jeg helt overveldet av all verdens triste følelser. Å reise avgårde selv er mye lettere. Da ligger eventyret og forventningene foran meg. Blinkende og forlokkende. Nye opplevelser, nye menneskemøter, spennende kulturer. Det å være underveis. 
Man skulle kanskje tro at dette skulle bli lettere med alderen, men det ser tvert i mot ut til å bli værre og værre….. Så hva når sønnen på 16 skal reise til andre siden av jorden – og bli der et helt år?! Da må mor rett og slett ta kraftig tak i seg selv😊.

I tiden før avreise bølget følelsene. Jeg mimret og kjørte utallige mentale filmsnutter i hodet. Om og om igjen. Gode glade gutten min – alltid optimistisk og blid, med en skrå kommentar på lur. En epoke er over. Hvordan skal jeg holde ut??
Jeg innså at dette var helt egoistiske følelser, og observerte: Han er klar. Teller forventningsfullt ned til den store dagen. Han skal ut i verden, på sitt livs store eventyr. Jeg lider av motsatt separasjonsangst. Herlighet!! 
Ok. Hvordan skulle jeg snu dette?? Det som alltid hjelper for meg, er å gå ut i skogen. Der finner jeg fotfeste og ro med meg selv. Så dagen før avreise gikk jeg en lang tur ut i skogen. For å sortere tanker, og finne en måte å snu det vonde til det gode. Alle følelser er som brikker med en «oppside» og en «nedside». Nå var det på tide å snu brikkene, og minne meg selv hva som befinner seg på motsatt side.
Jeg trengte ikke mange skrittene inn i skogen før jeg kunne ta til meg det åpenbare: Savn er et sterkt uttrykk for kjærlighet. Så heldig jeg er som har noe verdifullt å savne. Vemodighet er et uttrykk for at en epoke i livet er over. Så fantastisk heldig jeg er som har så mange gode opplevelser i «mimresekken». Og det er strengt tatt værre ting som kan skje enn å være mor til en åpen og livsglad ungdom som er trygg nok i seg selv til å forlate venner og familie i et år, for å lære mer om verden – og seg selv😊. Jeg unner ham de opplevelsene og veksten han kommer til å få, av hele mitt hjerte. 
Som en venninne av meg skrev i en kommentar på Facebook: det er ikke bare de som vokser. Vi også. Og det er sant. Vi andre i familien har også lagt ut på en reise. Vi er underveis vi også. Må finne formen på en ny måte. Det vokser vi på hvert på vårt vis.
Dagen han dro, fikk jeg sagt det jeg mener er viktigst – uten at egne følelser kom i veien:
» God tur! Vær litt gæærn, bli med på nye ting, spør og grav, ta sjansen på å dumme deg ut, opplev og utforsk. Kort sagt lev livet! Og vær alltid trygg på at du er god nok. Vi her hjemme elsker deg. Alltid og uansett»

Nå er det en og en halv uke siden han dro. Han ser ut til å ha det helt strålende. Og når jeg savner, kjenner klumpen i halsen og tårene i øyekroken, vet jeg i det samme: Savn er kjærlighet. Blandet med stolthet og takknemlighet. Det å gi slipp betyr å ha tillit. Og vi er alle underveis i livet.

God sommer!
Hanne😊

Forfatter: hannepaulsrud

Coach og samtalepartner

2 thoughts on “Om savn og sånt…

  1. Åhhh. Nå fikk jeg tårer i øynene. Du skriver så godt Hanne, og det er veldig sant. Savn betyr at man har noen man elsker høyt og som tar en stor plass i livet vårt.
    God sommer!
    Klem fra Marit

    Likt av 1 person

  2. Dette innlegget traff meg midt i hjertet og gav meg perspektiv på tiden frem til min yngste datter skal flytte hjemmefra om noen uker.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s