Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


Legg igjen en kommentar

Roper du for døve ører?

Forrige fredag deltok jeg på Den norske Coachforenings årskonferanse; Mulighetenes dag. En foredragsholder som virkelig gjorde inntrykk på meg var Marit Breivik, tidligere landslagstrener i håndball. Til tross for at hun kom på scenen med to krykker (nyoperert kne), opplevde jeg at hun sto fjellstøtt i seg selv. Et godt forbilde. En god leder. Hun sa:

Jeg har aldri møtt et menneske som ikke ønsker å få det til!

Eksempelet hun belyste utsagnet med var en presset situasjon i en håndballkamp. Marit sto engasjert på sidelinjen og skrek gjentatte kommandoer til en av spillerne. Etterpå kom spilleren til henne og sa: «Marit, du må gjerne rope til meg, men det har ingen effekt».

Ikke alle liker roping. Jeg kjenner meg godt igjen i det. Roping kobler meg rett i forsvarsmodus. Jeg tenker at den som roper er sint, og at jeg ikke har levd opp til forventningene. Eller jeg kan føle meg misforstått og urettferdig behandlet. Dette er gamle mønstre, fundert i lav selvfølelse. Mønstrene har ingenting med dagen i dag å gjøre, men selv om jeg vet at de har gått ut på dato, synes jeg fremdeles det er ubehagelig med roping.

I mitt arbeid som coach og sparringspartner møter jeg mange ambisiøse og velmenende mennesker som opplever at de roper for døve ører. Ledere, lærere, foreldre og ektefeller…. You name it. Vi er vel der i blant: Vi roper og roper, og maser til det blir uutholdelig både for avsender og mottaker. Men ingenting skjer. Hva gjør vi da?

Tar ansvar. Ikke bare for å avlevere budskapet, men for at det faktisk når frem. Her hjelper det om vi er litt nyskjerrige på den andre. Vi må gå ut av vår egen «boble», og utforske hvordan det ser ut hos mottakeren. Hvilke mønstre trigger jeg når jeg roper? Er tidspunktet riktig? Kan jeg formidle budskapet på en måte som går forbi de mentale hindringene?

På samme måte kan nyskjerrighet hjelpe oss når vi opplever at mennesker vi har en relasjon til kommuniserer til oss med lite respekt. Hva vil vedkommende oppnå? Er det likhetstegn mellom «rop» og «lite respekt». Eller kan det være at rop i denne sammenhengen er ensbetydende med «engasjement», «velvilje» og «tro på at jeg kan»?

Marit Breiviks holdning er en god grunnmur å stå på: Hvis vi tenker at den andre har gode hensikter, og ønsker å «få det til», blir alt lettere. Da kan vi ta ned forutinntatthet og forsvar på begge sider. Marit endret kommunikasjonsformen og nådde frem til spilleren. Etter hvert som spilleren ble trygg på at Marit hadde gode hensikter er jeg sikker på at hun også kunne ta imot litt engasjert roping uten å blokkere for den.

Kommunikasjon betyr å «gjøre felles» (fra latin; communicare ). Vi har et felles ansvar for å formidle OG å gjøre oss tilgjengelige for et budskap. Og da hjelper det veldig godt når vi har som utgangspunkt at vi alle ønsker å få det til.

 

Hanne


1 kommentar

Boost din indre heiagjeng!

Det gjelder å ha mot til å være seg selv, og ikke miste motet fordi man er den man er
(Torvald Gahlin)

Noen ganger blir jeg så trett av meg selv!! Som i dag, for eksempel. Blogginnlegg nr 4 skal skrives. Alt ligger til rette. En stille stund på kontoret. Tekoppen på plass, og akkurat denne tiden har vært satt av til formålet siden før påske.

Jeg har mye på hjertet. Hodet er fullt av temaer som jeg vil belyse. Men det som «rant ut» før påske har gått seg vill i dag. Det er som om alle kanaler ut er blokkert, og ingenting finner veien ut av mørket.

Hodet er fullt av alt mulig annet: mailene jeg må huske å sende, kurset som skal forberedes, utviklingssamtalen med sønnen min som må flyttes, loftet som flyter over etter påbegynt oppussing i påsken. Når skal vi bli ferdig med det??

Da blir jeg oppmerksom på den. Stemmen. Og når jeg tenker etter har den kvernet og gått en lang stund allerede, med stikkende remindere på alt jeg ikke er i mål med. Bare for å bli etterfulgt av mindre sjarmerende bekreftelser at typen: «typisk deg!», «du rekker det sikkert ikke før neste avtale», «du er en mester i å spore av», «alt går så tregt», «ufokusert igjen», «du vil for mye, også blir det ikke noe av noe..»

Ja…. Litt av en heiagjeng jeg har inni hodet mitt der, gitt! Hvordan er heiagjengen din?

Jeg går ut fra at jeg ikke er alene om å bli litt overveldet innimellom. Kanskje spesielt etter noen fridager, når vi føler at hverdagen velter over oss i store bølger. Når vi må starte surfingen før vi har kommet oss opp i posisjon på brettet.

Hva kan vi gjøre da? Her er noen stalltips for å styrke motivasjonen:

  • Bli bevisst den indre dialogen din! Av alle mennesker vi snakker med, har vi flest samtaler med oss selv. Hvis det du sier gir deg en dårlig følelse; bytt det ut! Forestill deg at du skal motivere din beste venn. Og bruk nøyaktig samme ord til deg selv.
  • Vær til stede her og nå. For å løse den aktuelle oppgaven innenfor rammen/tiden du har tilgjengelig, må du gjøre bare den. Akkurat nå.
  • Legg merke til når du har gjort den, og anerkjenn deg selv for det.
  • Sett av tid til å planlegge resten. Når det er mange uoppgjorte saker og ting som flyter i luften (eller i hodet), er det lurt å hente dem ned, og legge en REALISTISK plan over hvordan og når det skal gjøres. Lag avtaler med deg selv i kalenderen, slik at du ikke trenger å huske på alt. Det hjelper deg til fokus her og nå. Og du kan raskere gå videre til neste oppgave.

Og du: ikke vær så streng med deg selv! Om du faller av surfebrettet i første bølge, kommer det raskt en ny! Vær glad i deg selv, også på dårlige dager. Det er da du trenger det mest.

Hanne

 

 

Illustratør: Kjersti Engeland-Fors