La oss bringe Desmond Tutus verdier videre

«Å tilgi er ikke det samme som å glemme, det er faktisk å huske. Å huske, men ikke bruke retten til å slå tilbake. Det er muligheten til en ny begynnelse, spesielt hvis man ikke ønsker å gjenta det som er skjedd».

Kloke ord fra Desmond Tutu, som døde 2. juledag, 90 år gammel.

Desmond Tutus fokus på forsoningsarbeid har lenge inspirert meg, og verdiene han frontet resonnerer langt inn i hjertet.

Jeg har faktisk aldri hatt tro på “å ta igjen». Sannsynligvis lærte jeg det av min kloke, hjertevarme mor – og jeg har alltid vært streng på det i oppdragelsen av mine gutter. De fikk ikke lov til å slå….selv om noen slo først. De har alltid fått beskjed om å finne det jeg kaller mer intelligente måter å skape en endring på. Bruke ordene fremfor nevene. Og be om hjelp fra en voksen om de kom til kort.

Jeg har aldri «kjøpt» lettvinne utsagn som «det er jo slik gutter er» eller «de må jo få ta igjen» – og ja, jeg HAR fått følelsen av at andre synes jeg er naiv og virkelighetsfjern.

Men jeg kan bare ikke kan godta at hevn må aksepteres bare fordi det «alltid” har vært sånn. Hvis barna våre lærer at det er greit å ta igjen, og gjerne med «renter», tror jeg de fortsetter med det. Og urett, selvhevdelse og behovet for å vinne, spinner verden videre en vei vi ikke ønsker.

Forsoning og tilgivelse betyr ikke at du lar den andre «vinne» eller at du skal la deg herse med. Det betyr at du tar ansvar for å aktivt bidra til å finne mer bærekraftige løsninger for veien videre. Med likeverd og medmenneskelighet i fokus.

Også har jeg tro på at enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell!! Slik f.eks. Desmond Tutu har påvirket en hel verden med sitt engasjement for menneskerettigheter, likeverd, forsoning og fred.

Med årene har jeg blitt mer og mer overbevist om at tilgivelse og forsoning er rett vei å gå for ekte positiv forandring. I oss selv, i våre relasjoner – og for verden.

Viktige byggestener er god selvfølelse og ekte likeverdsfølelse. Hvis alle hadde kjent at de var en verdifull brikke i verdenspuslespillet – og anerkjent at ALLE brikkene er like viktige for helheten, ville behovet for posisjonering og maktkamp, med påfølgende krenkelser forsvinne.

Derfor gjør jeg det jeg gjør i Confident Coaching ❤️ Mitt lille bidrag til en positiv forskjell. For deg, oss og verden.

Hanne😊

Foto: Mike Hutchings/Reuters

Vær deg selv! Følg drømmen! Blææh!

I mange år trakk jeg på skuldrene av disse frasene. Jeg ble til og med irritert. De var ikke for meg.

For hvordan i det hele tatt VITE hva det vil si å være seg selv, når du har brukt et liv på å tilpasse deg alle andre? Når livet har lært deg at det tryggeste er å ikke stikke hodet frem, eller gjøre noe som er «utenfor boksen»? Hva når du har blitt skuffet så mange ganger at du har mistet troen på å drømme?

Flink pike og ansvarfull gutt. Disse stereotypene kan det være krevende å leve opp til, men veldig mange av oss prøver likevel… Vi bøyer nakken og biter tennene sammen – og når vi bruker et liv på å gjøre det vi forventer at andre forventer at vi skal gjøre, er det lett å miste seg selv på veien. Som regel er vi ikke klar over at vi gjør det engang.  – før vi møter veggen eller mister livsgleden.

Hvem er jeg? Hva er min kjerne?

Det er mange veier til god selvfølelse. Noe av det jeg har lært, er at vi ofte lever ut fra overbevisninger om oss selv som har gått ut på dato for lengst. Disse kan vi faktisk endre. Men det er ikke alltid nok. Noen av oss bærer på krevende minner, som setter seg i kroppen. Dette finnes det også løsninger for! Sjekk ut berøringsterapien Havening, om dette gjelder deg.

Når vi sliter med selvfølelsen, er det som regel pga. noe som har hendt oss. Vi er jo ikke født med lav selvfølelse! Dette kan gjøre at vi bærer med oss erfaringer som har skapt tapsopplevelser og sorg. F.eks. tap av tillit, tap av drømmer, tap av selvtillit…

Dessverre har dette en lei tendens til å stå i veien for å nyte livet her og nå. Jeg har blitt så glad i metoden Programmet for Sorgbearbeiding™, at jeg holder kurs på jevnlig basis. GI SLIPP! heter kurset mitt, og her bringer jeg inn mye av egen erfaring – og kompetanse.

Og vet du: Fellesskapet og samholdet som vokser frem gjennom de åtte ukene vi jobber sammen kan nesten ikke beskrives med ord.

Det er også helt fantastisk å (gang på gang) erfare hvilke endringer vi mennesker kan gjøre i oss selv, når vi får gode verktøy til å skille mellom HVEM vi er og HVA som har hendt oss.

Jeg unner deg å prøve selv!! ONSDAG 4. mars starter jeg opp ny gruppe, og det er fremdeles mulig å melde seg på. Jeg tør å påstå at det er en god investering i deg selv.

 

GOD HELG, kanskje ses vi til uken?

Hanne 🙂

 

Her er informasjon om kurset GI SLIPP!

Er du din egen bestevenn?

Jeg håper å inspirere flere til å ta sjansen på å VÆRE seg selv fullt og helt i enda flere sammenhenger. I dagens livesending på Confident Coachings Facebookside snakket jeg litt om hvorfor vi synes det kan være vanskelig, og hvordan vi kan øve på å være mer oss selv. Hvis du liker bedre å lese enn  å høre, kan du lese denne bloggen, som dannet grunnlaget for for dagens sending.

Vær deg selv. Ikke sånn som du tror omgivelsene dine ønsker at du skal være – men sånn som du innerst inne vet er riktig for deg. Vi tror ofte at familie, venner, kolleger ønsker at vi skal være noe annet enn det vi innerst inne er. Kanskje gjør de det også? Men da henger det gjerne sammen med at vi har gitt dem grunn til å tro det. Kanskje har vi tilpasset oss det vi tror de vil ha…. Og hvis motparten gjør det samme…. Ja, så blir det ganske komplisert og slitsomt etter hvert😊

 

Hva skal vi gjøre isteden?

Istedenfor å forsøke å tolke andres ønsker for egen adferd, for så å tilpasse oss den, er det faktisk mye mindre energikrevende å vise hvem vi er, også kan de som liker det de ser, komme til oss.

Det er skummelt i starten, og folk rundt deg kan bli overrasket, og tom. mislike det. Og det er jo ikke så rart, hvis du har vært en som alltid tilfredsstiller andres behov, og går over til å overlate dette til dem selv. Det er jo ubehagelig og uvant. Men ikke dermed sagt mindre riktig og viktig. Og det er ikke farlig. Min erfaring er at omgivelsene tar i mot forandringen med åpne armer. OG de som ikke gjør det, vil du ikke ha i livet ditt. I alle fall vil du ikke gi dem så stor plass.😊

Det er ganske rart i grunnen, at vi bruker så mye tid på å bli likt av folk som ikke støtter oss….

 

Hvorfor gjør vi det? 

Som regel handler dette om vår bagasje. Ting som har hendt oss før. Det kan være mobbing og krenkelser som setter spor. Men også hendelser som i utgangspunktet var godt ment. Det kan være ensidig ros av prestasjon, og derved manglende støtte/tilbakemelding på det vi synes var viktig. Det skal ikke alltid så mye til. Hvis vi i oppveksten stadig ble korrigert eller falt «dårlig ut «når vi ble sammenlignet med andre, vil vi tidlig lære at den vi er i oss selv ikke er godt nok – og at vi må tilpasse oss andre for å bli likt. Vi kan begynne å skamme oss over det unike ved oss selv – og gjøre det å skjule det til en livsoppgave.

 

Aksept føles bra…

Jeg tror at mange av oss får det godt til også. Det kan gå sånn ganske lenge. Ofte har vi blitt så gode på å tilpasse oss, at vi til og med tror på det selv. Vi kan føle oss akseptert og vellykket målt i andres øyne. Men over tid føles det ikke så godt på innsiden. Vi har en følelse av å ikke leve helt sant og kan bli redde for å bli avslørt.

Veldig mange ressurssterke mennesker som kommer til meg har det akkurat sånn. Folk rundt dem kan tenke at de har full kontroll på det meste…… Lav selvfølelse synes ikke på utsiden….

 

 

Hva skjer i hjernen?

Det som skjer i hjernen når vi tilpasser oss på tvers av egne verdier, er egentlig at vi finner strategier – eller oppskrifter for håndtere ubehaget ved å føle oss utilstrekkelige.

Hjernen har en utrolig evne til å finne oppskrifter for å håndtere saker og ting. Det er bare det at vi har en tendens til å fastne i disse, selv når de går ut på dato. Hvis vi har blitt vant til å snakke oss selv ned, fortsetter vi med det, hvis vi ikke bevisst øver på noe annet.

 

Trenger programvaren din en oppgradering?

Har vi utdatert «programvare», kan det være på tide med en oppgradering. Når vi vet at vi selv har laget oppskriftene til livet vi lever, ja så er det ikke verre enn at vi kan lage noen nye. Det krever litt jobb og øving, men er full mulig.

Vi kan trene på å bli bevisst selvsnakket, og være vår egen bestevenn. Hvem vil vel dra rundt på en bestevenn som snakker deg ned hele tiden?

Så: når du føler deg dårlig sammenlignet med andre, så bli oppmerksom på selvsnakket ditt. Kan du justere? Hva ville du sagt til din beste venn?

 

I gleden ligger kjernen i deg selv

Også er det dette med gleden. Husk at i den ligger kjernen i deg selv. Noen ganger må vi lete for å finne den. Men det har vi godt av. For er vi vant til å lete etter hva som tilfredsstiller andre, kan vi miste oss selv. Da synes vi livet blir et ork, og kan få stressymptomer og vondter i kroppen.

En klok ung dame jeg er heldig å kjenne ga meg en super gave for et års tid siden: En liten kalender notisbok som heter The Happy Journal. Her møter jeg hver dag på spørsmålet «What made me smile to day? Og denne gaven har jeg lyst til å gi videre til deg. For en som ønsker å styrke selvfølelsen, er dette fokuset super hjernetrim. Du øver rett og slett på å lete etter ting som gjør deg glad. Hver dag.

 

Banalt?

Det kan høres banalt ut, men er i virkeligheten ikke mer banalt enn å øve på det motsatte.

Dårlig selvsnakk er en vane. Godt selvsnakk kan også bli det. Hvis vi øver. Det du øver på blir du god til.

Så min oppfordring til deg i påsken er å lete etter små og store ting som gir glede og som du er takknemmelig for. Smått og stort.  Så betyr ikke det at de kjipe tingene ikke finnes. Det som er vanskelig blir ikke borte av den grunn, om du var redd for det😊. Dette er ikke trylling; vips nå tenker jeg på gode ting så blir alt bra. Men det gir mer realistisk bilde på virkeligheten. For det finnes mye bra å fokusere på. Når vi åpner opp for å gi det positive større plass får vi mer energi til overs til å håndtere det som er mindre bra.

 

Sorg over det som var

Til slutt vil jeg si at: selv om vi bygger om mønstre som har gått ut på dato, er det fortsatt lov å føle sorg over hendelsene som bidro til at det ble sånn. Sorgen håndterer vi på en annen måte, og er du interessert i å vite mer om det, kan du lese om mitt sorgbearbeidingskurs som starter 6. mai. Legger ut info under.

Kurs i sorgbearbeiding

 

Hanne 🙂

Din selvfølelse = grunnmuren for livet

Trenger du å styrke grunnmuren din?
Hvorfor er jeg så opptatt av temaet selvfølelse? Jo, fordi jeg ser på selvfølelse som grunnmuren for alle tilstand vi mennesker befinner oss i. Den styrer våre handlinger både privat og på jobb – kontinuerlig.

Hvordan merker du at selvfølelsen trenger ett løft?
Lav selvfølelse merkes best på innsiden. Det vil si at selvbildet ikke harmonerer med andres oppfatning. Ofte blir en person sett på som både vellykket og trygg, mens vedkommende selv føler seg utilstrekkelig. Med lav selvfølelse følger en negativ indre dialog, som kan gi seg utslag i f.eks. prestasjonsangst, utrygghet i sosiale settinger, problemer med grensesetting, sjalusi og utydelig kommunikasjon. Lav selvfølelse kan også utløse et overdrevent stort behov for selvhevdelse og anerkjennelse.

Hva kjennetegner god selvfølelse?
Når du har god selvfølelse anerkjenner du deg selv om en likeverdig og betydningsfull del av fellesskapet, selv om om du ikke mestrer alle livets situasjoner like godt. Du har tillit til at du vil komme deg gjennom utfordringer, og er ikke redd for å be om hjelp – eller tilby hjelp. Med god selvfølelse er det lett å anerkjenne andres suksess, fordi du har sluttet å sammenligne deg med de rundt deg. Du vet du har verdi i kraft av hvem du er, uavhengig av hva du gjør, hva du opplever, hvordan du ser ut eller hva du eier.

Hva er fordelen med å ha en bedre selvfølelse?
Når du er trygg på at du er god nok, rydder du unna en hel del støy i hjernen, slik at det blir lettere å være tilstede for de rundt deg. Når du gir slipp på forestillingen om at du ER det du gjør, er det også lettere å fokusere på enkeltprestasjoner, slik at du kan videreutvikle dine talenter, oppnå mestring, og mer selvtillit.

Med god selvfølelse kan du lettere bidra med ditt, i stedenfor å holde deg tilbake!

……………………….

Følg meg gjerne på Facebook Live (Confident Coachings sider). Der blir det 10 minutters fokus på temaet selvfølelse, og hva vi kan gjøre for å styrke den, hver mandag kl. 08.30 en periode fremover!

Om du ønsker mer skreddersydd hjelp til å endre tankene om deg selv, er du velkommen til å ta kontakt, for en prat om hvordan jeg kan bistå deg. Jeg har velprøvde verktøy og teknikker og mer enn 10 års erfaring.

Hanne

 

GODT NYTT ÅR!

På denne årets siste dag, vil jeg takke for følget gjennom nok et år.

Jeg blir oppriktig varm om hjertet når jeg tenker på alle dere fine jeg har møtt gjennom året. Dere som tar oppriktig ansvar for å bidra med det beste i dere selv. Slik blir verden bedre ❤️

For å bidra med det beste i deg selv må du vite at du er bra nok. Det er ikke nødvendigvis lett å komme til denne erkjennelsen, men kan kreve sårbarhet og mot, styrke, ærlighet og vilje til endring. Prosessen kan innebære oppgjør med egne overbevisninger som har gått ut på dato, eller å tilgi noen som har gjort deg vondt. Kanskje trenger du å forløse sorg, skam og bitterhet.

Tilbake sitter du med like få garantier om et liv som en dans på roser som før du gikk i gang. Livet skjer – men jobb med selvfølelsen gjør deg rik på mestringserfaring, tro på egen verdi og vissheten om at verden trenger akkurat deg! Og du har det du trenger for å håndtere det livet byr på – av gleder og motgang.

Mange har tatt tak, og gjort denne jobben i 2018. Hurra for alle sterke, modige kvinner og menn som vil leve ut fra hjertene sine, og bidra med sitt beste. DET er flott – og gir håp for 2019 ❤️.

GODT NYTT ÅR!!

 

Hanne

Det går bra, jeg er bare litt sliten….

• Du skal ikke se litt på din egen sorg, da….? Sa hun.
• Sorg? Jeg?? Jeg trakk litt på det. Hmmm, jeg er bare litt sliten…..

Mer fikk jeg ikke sagt før tårene begynte å renne. Først en enkelt salt stripe ned langs kinnet. Deretter rant de ut i strie strømmer, og var ikke til å stoppe.

Jeg hadde et tøft år bak meg. Vondt dødsfall i nær familie. I tillegg slet flere jeg var glad i med alvorlig sykdom. Jeg var sliten, og følte meg utilstrekkeslig, men tenkte ikke på det som sorg. For andre som var enda tettere på hadde det verre. Tenkte jeg.

Likevel tok jeg min kloke venninnes råd på alvor, og bestemte meg for å se litt nærmere på det jeg kalte å være «lei meg og sliten».

Skap det livet du ønsker – Dump bagasjen
Dette var tittelen på foredraget som førte meg inn i Programmet for Sorgbearbeiding™. Frem til den dagen, hadde jeg ikke brukt begrepet «sorg» om meg selv. Ordet «sorg»  var som et veldig eksklusivt klesplagg, som ble gjemt lengst inne i klesskapet – kun til bruk ved veldig spesielle anledninger. Og når anledningen var der, var det som om det ikke passet likevel. Det var for trangt. Og jeg følte meg ikke verdig til å ta det på meg. Ikke ville jeg det, heller. Ville ikke identifisere meg med en som gikk «sorgfylt» omkring. Jeg ville være glad, bidra i samfunnet og spre livslyst og glede rundt meg.

Sorg er de motstridende følelsene som skyldes en endring eller en slutt på et velkjent livsmønster. Sorg er den normale og naturlige reaksjonen på hvilket som helst tap (James& Friedman).

Med innsikt i denne definisjonen opplevde jeg begrepet «sorg» som mer inkluderende og naturlig. Kanskje jeg skulle ta sjansen å identifisere meg med den likevel? For tenk på alt livet har bydd på av endringer og tap! Flyttinger, relasjoner som kom og gikk, bytte av arbeidsplasser, endring i livsfaser – og mer alvorlig: tap av tillit og selvfølelse en gang langt tilbake i barndommen.

Forløsning av ubearbeidet sorg med ny innsikt
Dødsfallet jeg opplevde i familien, gjorde så vondt følelesesmessig, at det satt meg ut. Samtidig ble dette veien til ny innsikt i, og forløsning også av tidligere tap jeg har opplevd. Gjennom Programmet for Sorgbearbeiding™ fikk jeg oppklart noen gamle overbevisninger. Her er noen punkter som har blitt sannhet for meg:

• Det er meningsløst å sammenligne sorg. For det er alltid noen som har det verre, ikke sant? Skal vi tenke slik, er det «ingen» som har rett til å føle sorg. Vi er alle verdige til å ta på oss «sorg»-kappen i ny og ne.
• Slitenhet og lite energi er helt normale reaksjon på tap. Det samme er konsentrasjonsproblemer, svekket hukommelse, endret søvnmønster og kroppslige plager. For å nevne noe…
• Gode råd som; «tenk positivt», «ta tiden til hjelp» eller vårt eget behov for å «ta oss sammen» er ikke sorgbearbeiding. For tiden leger IKKE alle sår. Det er hva vi fyller tiden med, som er vesentlig for å bearbeide sorgen.

Det viktiste jeg har tatt til meg er kanskje likevel dette: Sorg og tristhet er ikke en sykdom – og heller ikke forbeholdt noen få «utvalgte» som har opplevd eksepsjonelle ting. Sorg er en normal følelsesmessig reaksjon på livshendelser, som de fleste av oss opplever fra tid til annen.

Kunnskap om hvordan vi kan håndtere følelsesmessige tap er et nyttig verktøy for livsmestring i hverdagen – OG ruster oss for situasjoner der livet gir oss ekstra motbør gjennom kriser, dødsfall, ulykker og sykdom.

Sorgbearbeiding gjør at vi kan kjenne på dypere glede,  mer livslyst og forsterket kraft til å bidra positivt i samfunnet. Det var i alle fall effekten det hadde på meg. Anbefales😊!!

Med god og glad hilsen,

Hanne

……………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Jeg er nå sertifisert Veileder i Sorgbearbeiding, og tilbyr kurs og foredrag ihht. Programmet for Sorgbearbeiding™.  Første kurs starter opp i Asker 25. oktober. Neste kursstart blir i januar. Foredrag tilbys etter avtale. Les om kurset her….

Jeg anbefaler også å lese artikkelen Noen ganger sier vi at vi er slitne når vi faktisk er triste , som ble en inspirasjon for meg til dette blogginnlegget.

Les gjerne andres erfaringer med metoden på siden til Svenska Institutet för Sorgbearbetning

Jeg har noe viktig på hjertet -betraktninger en søndagskveld

Livet har sine «ups and downs», og det siste året har gitt meg mange motbakker. Bl.a har jeg opplevd dødsfall og alvorlig sykdom tett på meg – og på «alle kanter». Rått, brutalt og hudløst. Det gjør noe med meg.

Jeg har sørget. Jeg har grått. Jeg har følt på meningsløshet, utilstrekkelighet og slitenhet. Mine nære har blitt ristet hardt og uten nåde, og derved også jeg. Når man rystes til grunnvollene, faller ikke ting ned på samme sted som før. Dette betyr for meg, at veien blir tydeligere. Roller og oppgaver som tidligere syntes vesentlig har kommet mer i bakgrunnen, mens det som alltid har vært viktig presser seg mer på enn før. Vi har alle begrenset tid her på jorden. Jeg vil være meg mens jeg er her. Den meg som jeg selv definerer.

De siste dagene har vi, på sosiale medier, blitt minnet på den nylig avdøde Per Fugellis kloke betraktninger om å leve som «medfødt feilvare». Og i dag morges tok jeg meg tid til å se et seks år gammelt klipp fra NRK: en samtale mellom Per Fugelli og Jon Schau. Det ga meg ro i sjelen, og jeg fikk behov for å dele noen tanker.

Jon Schau ble erklært død to ganger i 2004. I intervjuet forteller han om hvordan han opplevde å dø. Han sier han fikk valget mellom å gå videre, eller komme tilbake til livet. Han valgte å komme tilbake for å fortelle om det han hadde opplevd. Det ble en ærlig beretning, bl.a. med budskap om at vi kan slutte å streve sånn om å være gode nok. For det er vi alle sammen. Uansett.

Jeg har alltid følt at jeg har noe viktig på hjertet. Men som oftest har jeg holdt meg tilbake. Gamle mønstre av lav selvfølelse slår inn som normalen, selv om dette er sannheter som for lengst har gått ut på dato. Også kan jeg føle meg så sliten av alle som roper. Jeg orker ikke delta i kampen om ordet. Jeg tenker at mye av det som fremstår som godt, også kan bli en konkurranse. Om å bli den beste til å hjelpe andre. Om å nå lengst, gjøre suksess, bli kjent. Og det butter skikkelig mot verdiene mine. Eller er det selvfølelsen? Jeg vet ikke helt… Men nå tenker jeg at jeg bare skal legge lista skikkelig lavt, slik at jeg bare kan spasere over. Som meg. Det holder. Så deler jeg noen tanker med de som har nytte av å lese dem, og kanskje lar seg inspirere til egne tanker, handlinger og sannheter. Dette er min sannhet. Hverken mer eller mindre.

Jon Schaus opplevelser av inngangen til den andre siden var en påminnelse til meg selv om alt jeg tror på, og står for i spørmålet om mennesket, verdier – og selve livet. Jeg tror ikke livet er en konkurranse. Jeg tror vi bare skal fokusere på å være oss selv på godt og vondt. Vi kommer fra samme sted, og reiser til samme sted. I mellomtiden handler det om å være gode medmennesker og være oss selv mest mulig. Bare da bidrar vi til det fullkomne. Vi trenger å leve livet. Ikke overleve. For vi skal alle dø.

Men foreløpig er jeg her. Heldigvis. Derfor føler jeg veldig sterkt for å si – av hele mitt hjerte: Vi er alle sammen like mye verdt!! Vi er hver vår unike brikke i det store puslespillet. Vi har våre særpregede røster i det store menneskekoret. Hver vår farge i regnbuen. Jeg tror vi har et ansvar for leve livet som oss selv rett og slett. Og stole på at det er bra nok. Som Per Fugelli sa: «Bli ditt eget eventyr». Eller om du foretrekker et av mine favorittsitat av Oscars Wilde:

«Be yourself; everyone else is already taken».

Om du vil se klippet som forløste alt dette i meg, kan jeg varmt anbefale en snau time med tekoppen og denne linken:

https://tv.nrk.no/serie/to-menn-i-doedssonen/MDSP13090111/21-04-2011

Den beste gaven er gratis

For ganske nøyaktig ett år siden fylte jeg 50 år. Det å bli 50 er en av livets milepæler, og mange synes det er uvirkelig og problematisk å relatere seg til at man er halvveis til 100.

For meg har livet bare blitt bedre og bedre med årene.  Jeg har ofte tenkt på hvor godt det er å bli voksen og mer sikker i meg selv.

Mange føler de må utfordre seg selv litt ekstra når de blir 50. De legger opp til spektakulære utfordringer som å hoppe i fallskjerm, klatre opp et høyt fjell, eller sette opp en fantastisk forestilling på den lokale kinoen, som en god venninne av meg gjorde. Jeg sier bare WOW!!

Jeg tenkte at jeg er mer bedagelig anlagt, og at jeg ikke gadd å grue meg til feiringen. Dette ville jeg glede meg til. Så hva var viktig for meg?

Jeg føler en enorm takknemlighet til livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. De som har løftet og støttet, vist og inngitt tillit, de som har inspirert og gledet. De fleste av dem uten å være klar over det engang. Alle jeg er så utrolig glad for å ha i livet mitt. Jeg ville gi noe tilbake, og inviterte til et heidundranes party.

Underveis i planleggingen snek det seg inn en indre stemme… Er det ikke litt kvalmt å legge opp til en så storstilt feiring av seg selv? Jeg overhørte stemmen. Heldigvis. Jeg kom til at jeg faktisk synes at jeg var verdt en feiring. Men det aller viktigste for meg var likevel å feire at livet er GODT! Med gode mennesker, livsglede, tull og tøys, dans og moro.

50-årsdagen ble helt fantastisk. De aller fleste jeg er glad for å ha i livet mitt var der. Jeg fikk uforskammet mye godord og varme, som skyllet over meg som store, myke bølger. Bølger som skyllet vekk siste rest av tvil om egen verdi.

I ettertid har jeg innsett at også jeg hoppet ut i en 50-årsutfordring: Det å kunne stå i positiv fokus en HEL kveld. Uten å bli flau, brydd eller få lyst til å snakke det bort, evt. synke i jorden. For noen år siden ville jeg gladelig foretrukket fallskjermen, liksom….. Nå gikk jeg opp til den store prøven, uten egentlig å tenke over at det var det jeg gjorde. Og faktisk besto jeg med glans. Jeg tok til meg hvert eneste ord, og lot det varme hjerte og sinn. FOR en gave å ta med seg, og FOR noen flotte folk jeg har rundt meg. Jeg føler meg utrolig heldig, og den følelsen skal jeg leve på til jeg blir…… 100 år 🙂

Og du: Den fineste gaven et menneske kan gi fra seg er handlinger som bekrefter deg på en god måte! Fine varmende ord, en klem eller et smil fra hjertet. Husker du på å behandle slike gaver med den respekten det fortjener? Ta i mot, og si takk!! Det føles utrolig godt, og kan anbefales på det varmeste 🙂

 

Hanne

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…

Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!

Ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv

Livet er som havet. Noen ganger blikkstille, solblinkende og forlokkende. Med vid horisont. Andre ganger stormer det, og bølgene er høye som hus. Vi mister retningen og det blir mørkt rundt oss. Like fullt er vi skippere på egne skuter. Det er en livslang kunst å lære seg å navigere i all slags vær.

I dag har jeg en god dag. Jeg ga meg selv en oppfriskende start, med en tur i skogen en tidlig morgentime. Jeg nøt roen, fuglesangen, et blekt solstreif på kinnet –  og den gode følelsen av å gjøre noe aktivt for å lette på stresset jeg har kjent i kroppen i det siste.

Forrige uke var noe helt annet. Da var jeg «dumme dumme dumme dum», som i sangen til deLillos. Synkront med å pepre meg selv med alt jeg ikke hadde rukket å gjøre, steg tiltaksløsheten til nye høyder. Vært der før?

Heldigvis har jeg det. Vært der før, altså. Jeg har lært meg noen «triks» for å hente meg inn. En slags oppskrift. Den er slik:

• Akseptere og godta at akkurat nå er det sånn.
• Vise meg sårbar, be om hjelp
• Gi meg selv litt påfyll. Mentalt og fysisk.

Ved første øyekast virker det enkelt. Men når jeg er ute i «stormen», kjenner jeg motstand mot alle punktene. Like fullt er oppskriften er god – og relevant i alle livets sammenhenger. Har jeg for mye på jobb, finner jeg ikke løsninger før jeg har innsett at «to do-listen» er for lang eller dårlig prioritert. Hvis jeg ikke ber om hjelp, er det flaks om jeg får det. Og får jeg ikke påfyll går jeg tom. Da driver jeg retningsløst omkring. Som en båt uten skipper.

For de fleste av oss er det snakk om hverdagsbølger. Opp og ned. Opp og ned. Opp…. Likevel tenker jeg at vi alle har nytte av å øve oss på å akseptere, be om hjelp og sørge for å få nødvendig påfyll. For plutselig kan det komme en hel tsunami. Plutselig kan det stå om livet.

………

Akkurat nå føles det ekstra viktig å minne om at vi må huske på å be om hjelp. I tide. En hjertevenn har nylig mistet mannen hun elsker. Han valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg understreker at jeg ikke vet noe om hva og hvorfor. Jeg kjente ham ikke. Men jeg har blitt veldig grepet av ordene til den oppsiktsvekkende kloke kvinnen jeg kjenner. En uke etter sitt store tap, deler hun sin sårbarhet ved å oppfordre oss alle til å elske oss selv. Det er modig. Det er sterkt, og det er sant.

«For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv». Les Azis refleksjoner her:

https://azishantell.wordpress.com/2015/05/14/elske-seg-selv-foran-alt/