Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


Legg igjen en kommentar

Om å føle seg bra nok

«Du er den blomen du skulle vera» Ingvar Hovland🌸

I går lot jeg meg berøre av åpenheten til @heleneragnhild, som vil være et godt forbilde for datteren sin, og fjerner brystimplantater etter 10 år. 🌸

«Vi er fine akkurat som vi er og jeg håper at Lykke får vokse opp i en verden og et miljø der hun blir hyllet for det hun er og ikke føler at hun må endre utseende sitt for å være bra nok. Kanskje kan denne historien en dag hjelpe henne å forstå at å endre kroppen ikke kan gjøre deg lykkelig, det skaper du selv ❤️»

Da jeg var på Helenes alder, var ikke silikon i puppene «allemannseie» slik det ble etterhvert. Men følelsene var nok de samme. Jeg vet jeg hadde tanker som: «Hadde jeg bare…. hatt større pupper, mindre nese, større øyne…. På ett nivå trodde jeg lykken lå i det ytre… Noe som kan beskrives som en lett ansvarsfraskrivelse i forhold til jobben det kan være å bli glad i seg selv😅 Den bør helst komme innenfra…

Nå, som 50+ kan det være lett å tenke at unges fiksing på utseende er tull. De er jo så vakre i seg selv🤩

Men er vi «godt voksne» noe bedre??? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg må innrømme at jeg kan kjenne på en intens motstand mot å bli eldre. Det er nesten en skam i vårt samfunn å la kroppen eldes i sitt naturlige tempo. Mange stresser med ettervekst, slappere hud og gjenstridige kilo.. Jeg og😅

Jeg er veldig FOR å ta vare på helsen, altså👍!!
Spise sunt og holde oss i bevegelse. Forfengelighet er også fint💖 Det handler om å være glad i seg selv, og det er deilig å føle seg fin😍

Det er skammen jeg vil til pers. Skammen over å ha en helt normal kropp i et naturlig livsløp.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere endring? Og være fornøyd med seg selv til enhver tid?? Når jeg ser på gamle bilder skjønner jeg ikke hva jeg drev ned – men husker følelsen av å ikke være fornøyd😢

Fra nå av skal jeg, når jeg møter mitt eget speilbilde med undring over hva som skjedde🤪, minne meg selv på at jeg om noen år vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke at jeg var ung og fin❤️

Og EN ting har jeg lært og kjent gjennom livet: Å være glad i seg selv kommer innenfra. Det kan læres – og repeteres❤️

Både silikon – og farging av grå hår kan være fint (det samme kan det være å la være). Det er individuelle valg som andre ikke trenger å mene så mye om, synes jeg.

– Men som verktøy for å skape lykke eller styrke selvfølelsen er begge deler dårlig egnet. Trur eg…

Les gjerne Helene Ragnhilds tekst nedenfor. Jeg synes hun er reflektert og klok, og et godt forbilde❤️

Derfor fjerner jeg silikonen

Hanne

Hanne anno 1995 og 2020


Legg igjen en kommentar

Vær deg selv! Følg drømmen! Blææh!

I mange år trakk jeg på skuldrene av disse frasene. Jeg ble til og med irritert. De var ikke for meg.

For hvordan i det hele tatt VITE hva det vil si å være seg selv, når du har brukt et liv på å tilpasse deg alle andre? Når livet har lært deg at det tryggeste er å ikke stikke hodet frem, eller gjøre noe som er «utenfor boksen»? Hva når du har blitt skuffet så mange ganger at du har mistet troen på å drømme?

Flink pike og ansvarfull gutt. Disse stereotypene kan det være krevende å leve opp til, men veldig mange av oss prøver likevel… Vi bøyer nakken og biter tennene sammen – og når vi bruker et liv på å gjøre det vi forventer at andre forventer at vi skal gjøre, er det lett å miste seg selv på veien. Som regel er vi ikke klar over at vi gjør det engang.  – før vi møter veggen eller mister livsgleden.

Hvem er jeg? Hva er min kjerne?

Det er mange veier til god selvfølelse. Noe av det jeg har lært, er at vi ofte lever ut fra overbevisninger om oss selv som har gått ut på dato for lengst. Disse kan vi faktisk endre. Men det er ikke alltid nok. Noen av oss bærer på krevende minner, som setter seg i kroppen. Dette finnes det også løsninger for! Sjekk ut berøringsterapien Havening, om dette gjelder deg.

Når vi sliter med selvfølelsen, er det som regel pga. noe som har hendt oss. Vi er jo ikke født med lav selvfølelse! Dette kan gjøre at vi bærer med oss erfaringer som har skapt tapsopplevelser og sorg. F.eks. tap av tillit, tap av drømmer, tap av selvtillit…

Dessverre har dette en lei tendens til å stå i veien for å nyte livet her og nå. Jeg har blitt så glad i metoden Programmet for Sorgbearbeiding™, at jeg holder kurs på jevnlig basis. GI SLIPP! heter kurset mitt, og her bringer jeg inn mye av egen erfaring – og kompetanse.

Og vet du: Fellesskapet og samholdet som vokser frem gjennom de åtte ukene vi jobber sammen kan nesten ikke beskrives med ord.

Det er også helt fantastisk å (gang på gang) erfare hvilke endringer vi mennesker kan gjøre i oss selv, når vi får gode verktøy til å skille mellom HVEM vi er og HVA som har hendt oss.

Jeg unner deg å prøve selv!! ONSDAG 4. mars starter jeg opp ny gruppe, og det er fremdeles mulig å melde seg på. Jeg tør å påstå at det er en god investering i deg selv.

 

GOD HELG, kanskje ses vi til uken?

Hanne 🙂

 

Her er informasjon om kurset GI SLIPP!


2 kommentarer

GODT NYTT ÅR!

På denne årets siste dag, vil jeg takke for følget gjennom nok et år.

Jeg blir oppriktig varm om hjertet når jeg tenker på alle dere fine jeg har møtt gjennom året. Dere som tar oppriktig ansvar for å bidra med det beste i dere selv. Slik blir verden bedre ❤️

For å bidra med det beste i deg selv må du vite at du er bra nok. Det er ikke nødvendigvis lett å komme til denne erkjennelsen, men kan kreve sårbarhet og mot, styrke, ærlighet og vilje til endring. Prosessen kan innebære oppgjør med egne overbevisninger som har gått ut på dato, eller å tilgi noen som har gjort deg vondt. Kanskje trenger du å forløse sorg, skam og bitterhet.

Tilbake sitter du med like få garantier om et liv som en dans på roser som før du gikk i gang. Livet skjer – men jobb med selvfølelsen gjør deg rik på mestringserfaring, tro på egen verdi og vissheten om at verden trenger akkurat deg! Og du har det du trenger for å håndtere det livet byr på – av gleder og motgang.

Mange har tatt tak, og gjort denne jobben i 2018. Hurra for alle sterke, modige kvinner og menn som vil leve ut fra hjertene sine, og bidra med sitt beste. DET er flott – og gir håp for 2019 ❤️.

GODT NYTT ÅR!!

 

Hanne


Legg igjen en kommentar

Det går bra, jeg er bare litt sliten….

  • Du skal ikke se litt på din egen sorg, da….? Sa hun.
  • Sorg? Jeg?? Jeg trakk litt på det. Hmmm, jeg er bare litt sliten…..

Mer fikk jeg ikke sagt før tårene begynte å renne. Først en enkelt salt stripe ned langs kinnet. Deretter rant de ut i strie strømmer, og var ikke til å stoppe.

Jeg hadde et tøft år bak meg. Vondt dødsfall i nær familie. I tillegg slet flere jeg var glad i med alvorlig sykdom. Jeg var sliten, og følte meg utilstrekkeslig, men tenkte ikke på det som sorg. For andre som var enda tettere på hadde det verre. Tenkte jeg.

Likevel tok jeg min kloke venninnes råd på alvor, og bestemte meg for å se litt nærmere på det jeg kalte å være «lei meg og sliten».


Skap det livet du ønsker – Dump bagasjen
Dette var tittelen på foredraget som førte meg inn i Programmet for Sorgbearbeiding™. Frem til den dagen, hadde jeg ikke brukt begrepet «sorg» om meg selv. Ordet «sorg»  var som et veldig eksklusivt klesplagg, som ble gjemt lengst inne i klesskapet – kun til bruk ved veldig spesielle anledninger. Og når anledningen var der, var det som om det ikke passet likevel. Det var for trangt. Og jeg følte meg ikke verdig til å ta det på meg. Ikke ville jeg det, heller. Ville ikke identifisere meg med en som gikk «sorgfylt» omkring. Jeg ville være glad, bidra i samfunnet og spre livslyst og glede rundt meg.

Sorg er de motstridende følelsene som skyldes en endring eller en slutt på et velkjent livsmønster. Sorg er den normale og naturlige reaksjonen på hvilket som helst tap (James& Friedman).

Med innsikt i denne definisjonen opplevde jeg begrepet «sorg» som mer inkluderende og naturlig. Kanskje jeg skulle ta sjansen å identifisere meg med den likevel? For tenk på alt livet har bydd på av endringer og tap! Flyttinger, relasjoner som kom og gikk, bytte av arbeidsplasser, endring i livsfaser – og mer alvorlig: tap av tillit og selvfølelse en gang langt tilbake i barndommen.


Forløsning av ubearbeidet sorg med ny innsikt
Dødsfallet jeg opplevde i familien, gjorde så vondt følelesesmessig, at det satt meg ut. Samtidig ble dette veien til ny innsikt i, og forløsning også av tidligere tap jeg har opplevd. Gjennom Programmet for Sorgbearbeiding™ fikk jeg oppklart noen gamle overbevisninger. Her er noen punkter som har blitt sannhet for meg:

  • Det er meningsløst å sammenligne sorg. For det er alltid noen som har det verre, ikke sant? Skal vi tenke slik, er det «ingen» som har rett til å føle sorg. Vi er alle verdige til å ta på oss «sorg»-kappen i ny og ne.
  • Slitenhet og lite energi er helt normale reaksjon på tap. Det samme er konsentrasjonsproblemer, svekket hukommelse, endret søvnmønster og kroppslige plager. For å nevne noe…
  • Gode råd som; «tenk positivt», «ta tiden til hjelp» eller vårt eget behov for å «ta oss sammen» er ikke sorgbearbeiding. For tiden leger IKKE alle sår. Det er hva vi fyller tiden med, som er vesentlig for å bearbeide sorgen.

Det viktiste jeg har tatt til meg er kanskje likevel dette: Sorg og tristhet er ikke en sykdom – og heller ikke forbeholdt noen få «utvalgte» som har opplevd eksepsjonelle ting. Sorg er en normal følelsesmessig reaksjon på livshendelser, som de fleste av oss opplever fra tid til annen.

Kunnskap om hvordan vi kan håndtere følelsesmessige tap er et nyttig verktøy for livsmestring i hverdagen – OG ruster oss for situasjoner der livet gir oss ekstra motbør gjennom kriser, dødsfall, ulykker og sykdom.

Sorgbearbeiding gjør at vi kan kjenne på dypere glede,  mer livslyst og forsterket kraft til å bidra positivt i samfunnet. Det var i alle fall effekten det hadde på meg. Anbefales😊!!

Med god og glad hilsen,

Hanne

……………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Jeg er nå sertifisert Veileder i Sorgbearbeiding, og tilbyr kurs og foredrag ihht. Programmet for Sorgbearbeiding™.  Første kurs starter opp i Asker 25. oktober. Neste kursstart blir i januar. Foredrag tilbys etter avtale. Les om kurset her….

Jeg anbefaler også å lese artikkelen Noen ganger sier vi at vi er slitne når vi faktisk er triste , som ble en inspirasjon for meg til dette blogginnlegget.

Les gjerne andres erfaringer med metoden på siden til Svenska Institutet för Sorgbearbetning


2 kommentarer

Om savn og sånt…

Jeg har aldri vært god på avskjeder.. Det å vinke andre avgårde, og selv stå igjen er noe av det mest krevende jeg gjør. Da blir jeg helt overveldet av all verdens triste følelser. Å reise avgårde selv er mye lettere. Da ligger eventyret og forventningene foran meg. Blinkende og forlokkende. Nye opplevelser, nye menneskemøter, spennende kulturer. Det å være underveis. 
Man skulle kanskje tro at dette skulle bli lettere med alderen, men det ser tvert i mot ut til å bli værre og værre….. Så hva når sønnen på 16 skal reise til andre siden av jorden – og bli der et helt år?! Da må mor rett og slett ta kraftig tak i seg selv😊.

I tiden før avreise bølget følelsene. Jeg mimret og kjørte utallige mentale filmsnutter i hodet. Om og om igjen. Gode glade gutten min – alltid optimistisk og blid, med en skrå kommentar på lur. En epoke er over. Hvordan skal jeg holde ut??
Jeg innså at dette var helt egoistiske følelser, og observerte: Han er klar. Teller forventningsfullt ned til den store dagen. Han skal ut i verden, på sitt livs store eventyr. Jeg lider av motsatt separasjonsangst. Herlighet!! 
Ok. Hvordan skulle jeg snu dette?? Det som alltid hjelper for meg, er å gå ut i skogen. Der finner jeg fotfeste og ro med meg selv. Så dagen før avreise gikk jeg en lang tur ut i skogen. For å sortere tanker, og finne en måte å snu det vonde til det gode. Alle følelser er som brikker med en «oppside» og en «nedside». Nå var det på tide å snu brikkene, og minne meg selv hva som befinner seg på motsatt side.
Jeg trengte ikke mange skrittene inn i skogen før jeg kunne ta til meg det åpenbare: Savn er et sterkt uttrykk for kjærlighet. Så heldig jeg er som har noe verdifullt å savne. Vemodighet er et uttrykk for at en epoke i livet er over. Så fantastisk heldig jeg er som har så mange gode opplevelser i «mimresekken». Og det er strengt tatt værre ting som kan skje enn å være mor til en åpen og livsglad ungdom som er trygg nok i seg selv til å forlate venner og familie i et år, for å lære mer om verden – og seg selv😊. Jeg unner ham de opplevelsene og veksten han kommer til å få, av hele mitt hjerte. 
Som en venninne av meg skrev i en kommentar på Facebook: det er ikke bare de som vokser. Vi også. Og det er sant. Vi andre i familien har også lagt ut på en reise. Vi er underveis vi også. Må finne formen på en ny måte. Det vokser vi på hvert på vårt vis.
Dagen han dro, fikk jeg sagt det jeg mener er viktigst – uten at egne følelser kom i veien:
» God tur! Vær litt gæærn, bli med på nye ting, spør og grav, ta sjansen på å dumme deg ut, opplev og utforsk. Kort sagt lev livet! Og vær alltid trygg på at du er god nok. Vi her hjemme elsker deg. Alltid og uansett»

Nå er det en og en halv uke siden han dro. Han ser ut til å ha det helt strålende. Og når jeg savner, kjenner klumpen i halsen og tårene i øyekroken, vet jeg i det samme: Savn er kjærlighet. Blandet med stolthet og takknemlighet. Det å gi slipp betyr å ha tillit. Og vi er alle underveis i livet.

God sommer!
Hanne😊


6 kommentarer

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…


Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!