På kjøkkenet mitt har jeg en hel hylle med kokebøker. Mannen min vil gjerne gi dem bort, for «vi bruker dem jo aldri» – og dessuten «finnes alt på nett». Jeg har foreløpig holdt stand. Jeg liker å bla i dem, og la øynene gli over fristende bilder og ryddige oppskrifter – og kanskje får jeg noen gode ideer? Det er noe trygt og forutsigbart ved å følge oppskrifter.
Hva med oppskrifter til selve livet? Vi har det også. I «bøtter og spann», men vi er kanskje ikke alltid klar over det. Oppskriftene kan også kalles strategier eller rett og slett vaner.
Jo eldre vi blir, jo flere vaner får vi. Og heldigvis for det. Mens vi som små barn erfarer verden med nye øyne hver dag, flyter vi mer på erfaringen etter hvert. Uten vanene ville vi vært hjelpeløse i hverdagen. Tenk om vi møtte enhver situasjon med nye øyne? Hver dag? Da ville vi raskt blitt temmelig utslitt.
Vi har oppskrifter for ALT mulig. Fra praktiske ting som tannpuss og sykling til hvordan vi reagerer i nye sosiale omgivelser (holder vi oss tilbake, eller byr vi på oss selv?). Oppskriftene blir, samlet sett, en slags fasit til hvordan vi ser på oss selv, og det er lett å tenke: Slik ER jeg bare.
Men hva når oppskriftene har gått ut på dato?
Blant mine kokebøker har jeg et eksemplar av Schønberg-Erken, som jeg arvet etter min bestemor. Her heter det blant annet for tilberedning av Entrecôte: «Log lægges paa gryten, og paa dette lægges glør, saaledes at overvarme og undervarme blir like»
Det ville ikke fungert særlig godt i mitt liv om jeg skulle tenne i koksovnen, og vente på glørne før jeg kunne lage mat. Heldigvis kommer kokebøker i nye opplag – eller forsvinner fra markedet. Nå er det snart bare internett som gjelder. Jeg medgir det.
Også når det gjelder våre personlige oppskrifter kan vi bytte ut de gamle strategiene med nye, mer tidsriktige. Heldigvis.
Da jeg var barn, fikk jeg mye positiv feedback på at jeg var pliktoppfyllende. Ubevisst etablerte jeg en suksessoppskrift som gikk ut på å levere det jeg trodde alle forventet av meg hele tiden. Mange har fulgt samme oppskrift som meg uten særlig hell. Vi kan erfare at det som ga oss en positiv opplevelse før, bare gjør oss slitne i dag. Da er det bedre å revidere oppskriften. Men hvordan?
Det grunnleggende er å spørre oss selv hva som er målet, eller det ønskede resultatet. Da min bestemor tilberedte entrecôte på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke fyring av koksovnen som var målet. Det var en saftig og passe gjennomstekt entrecôte. Det var heller ikke pliktoppfyllenheten i seg selv, som var målet for meg i barndommen. Det var anerkjennelse. Når jeg vet det, står jeg friere i fremgangsmåten, og JEG har forkastet pliktoppfyllenheten som oppskrift på dette området.
Hvis du vil bytte ut noen av dine oppskrifter, gjelder det altså å finne ut hva som er det ønskede sluttresultatet. Hvis det du gjør ikke tar deg dit, bør du endre fremgangsmåte.
Noen ganger trenger vi «redaktørhjelp», og kan ha nytte av å sparre med f.eks. en profesjonell coach for å revidere oppskriftene våre. Andre ganger klarer vi oss helt fint selv – bare ved en refleksjon rundt hvor vi er – og hva vi vil.
Kanskje jeg skal gi slipp på kokebøkene min likevel……….?
Hanne
Illustratør: Kjersti Engeland-Fors
Hanne Paulsrud 