Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


1 kommentar

Den beste gaven er gratis

For ganske nøyaktig ett år siden fylte jeg 50 år. Det å bli 50 er en av livets milepæler, og mange synes det er uvirkelig og problematisk å relatere seg til at man er halvveis til 100.

For meg har livet bare blitt bedre og bedre med årene.  Jeg har ofte tenkt på hvor godt det er å bli voksen og mer sikker i meg selv.

Mange føler de må utfordre seg selv litt ekstra når de blir 50. De legger opp til spektakulære utfordringer som å hoppe i fallskjerm, klatre opp et høyt fjell, eller sette opp en fantastisk forestilling på den lokale kinoen, som en god venninne av meg gjorde. Jeg sier bare WOW!!

Jeg tenkte at jeg er mer bedagelig anlagt, og at jeg ikke gadd å grue meg til feiringen. Dette ville jeg glede meg til. Så hva var viktig for meg?

Jeg føler en enorm takknemlighet til livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. De som har løftet og støttet, vist og inngitt tillit, de som har inspirert og gledet. De fleste av dem uten å være klar over det engang. Alle jeg er så utrolig glad for å ha i livet mitt. Jeg ville gi noe tilbake, og inviterte til et heidundranes party.

Underveis i planleggingen snek det seg inn en indre stemme… Er det ikke litt kvalmt å legge opp til en så storstilt feiring av seg selv? Jeg overhørte stemmen. Heldigvis. Jeg kom til at jeg faktisk synes at jeg var verdt en feiring. Men det aller viktigste for meg var likevel å feire at livet er GODT! Med gode mennesker, livsglede, tull og tøys, dans og moro.

50-årsdagen ble helt fantastisk. De aller fleste jeg er glad for å ha i livet mitt var der. Jeg fikk uforskammet mye godord og varme, som skyllet over meg som store, myke bølger. Bølger som skyllet vekk siste rest av tvil om egen verdi.

I ettertid har jeg innsett at også jeg hoppet ut i en 50-årsutfordring: Det å kunne stå i positiv fokus en HEL kveld. Uten å bli flau, brydd eller få lyst til å snakke det bort, evt. synke i jorden. For noen år siden ville jeg gladelig foretrukket fallskjermen, liksom….. Nå gikk jeg opp til den store prøven, uten egentlig å tenke over at det var det jeg gjorde. Og faktisk besto jeg med glans. Jeg tok til meg hvert eneste ord, og lot det varme hjerte og sinn. FOR en gave å ta med seg, og FOR noen flotte folk jeg har rundt meg. Jeg føler meg utrolig heldig, og den følelsen skal jeg leve på til jeg blir…… 100 år 🙂

Og du: Den fineste gaven et menneske kan gi fra seg er handlinger som bekrefter deg på en god måte! Fine varmende ord, en klem eller et smil fra hjertet. Husker du på å behandle slike gaver med den respekten det fortjener? Ta i mot, og si takk!! Det føles utrolig godt, og kan anbefales på det varmeste 🙂

 

Hanne


1 kommentar

There is a crack in everything; that’s where the light gets in

Forrige blogg var personlig. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å fortelle, nå som alt går så fint?

Blant annet fordi jeg ønsker å spre håp, og vise at vi kan oppleve vekst og styrke når vi tør å slippe til lyset i våre personlige sprekker. For alle har dem. Jeg mener IKKE at alle skal offentliggjøre sine mørkeste rom, men når noen gjør det, og viser at det går bra, har jeg tro på at det kan hjelpe flere.

Alle har vi en historie som gjør noe med oss. Selv om vi ikke har opplevd åpenbart dramatiske ting, har de fleste opplevd en form for krenkelse – eller noe annet vanskelig. Vi er utstyrt med forskjellig grad av sårbarhet, og for noen kan det være nok å høre at «du er dum» på skolen. Det kan få tankene til å surre videre et helt liv….  Tankene skaper følelser, og disse utløses på nytt og på nytt når du kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen.  Derfor kan det skje at du får helt «hetta» når du skal holde en presentasjon på jobben, selv om stoffet og kunnskapen sitter som spikret. Den lynraske stemmen i hodet som minner deg på at du egentlig er «dum», kan sette i gang et regime som lammer og setter deg ut av spill.

Når vi tar mot til oss, og viser at vi ikke er perfekte, slipper vi lyset til i krokene. Da kan vi få øye på verktøyet som tar oss ut av mørket. Det er i alle fall min erfaring. Tankemønstrene er laget av deg, og DU har verktøyet til å lage nye. Med vilje til forandring, mot til å be om hjelp og masse arbeidsinnsats går det meste.

Mange ser på meg som vellykket, og i noen sammenhenger har jeg fått servert utsagn som «det er lett for deg å si, du som er så utadvendt, så trygg» etc. De som så meg på barneskolen vet at det ikke alltid har vært sånn….. Og jeg har fortsatt mange situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt på høyden. Men jeg jobber. Jobber og jobber med de gamle tankemønstrene mine. Og herlighet, så mange overbevisninger og programmeringer jeg har måttet bytte ut fordi de hadde gått ut på dato. Og jeg får øye på stadig flere. Når jeg øver på nye mønstre får jeg det bedre, og det tror jeg gjør meg til et bedre medmenneske. Et medmenneske som har mer å bidra med til verden. For vi er jo ikke her alene. Heldigvis.

 

There is a crack in everything; that’s where the light gets in
Leonard Cohen “Anthem”


6 kommentarer

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…


Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!


Legg igjen en kommentar

Med hjernen på ferie

Ønsker du å være mest mulig til stede i ferien? Da kan det være lurt å rydde plass i hjernen til tilstedeværelse. Og det beste er å gjøre det før sommerdrømmen er i gang.

Endelig er ferien innen rekkevidde! Sol, bølgeskvulp og late dager banker på døren. Jeg skal bare ordne de siste arbeidsoppgavene først, for det er så deilig med ryddig skrivebord når jeg kommer tilbake i august.

Men hvor ryddig må det egentlig være for å kunne nyte ferien til fulle?

Tidligere satt jeg dag og natt for å gjøre klart alt på «to do»-listen min før ferien. Jeg jobbet som en gal – bare for å oppleve å bli syk da ferien endelig startet. Noen som kjenner seg igjen?

Det viktigste for å kunne koble ordentlig av, er at det er ryddig i hodet.  Hjernen vår fungerer nemlig slik at den fortsetter å jobbe med påbegynte oppgaver helt til de anses som løst. Disse vil kverne og gå, og gjøre oss veldig slitne på sikt.

«Kverningen» har å gjøre med et psykologisk fenomen som kalles Zeigarnik-effekten. Zeigarnik-effekten innebærer at vi husker mer fra påbegynte ufullførte oppgaver enn de vi har gjort oss ferdige med. Den ubevisste delen av hjernen husker på alt vi har lovet oss selv og andre å gjøre, men mangler evnen til å løse oppgavene. Det trenger den den bevisste delen av hjernen til. Derfor vil vårt ubevisste sinn jevnt og trutt minne den bevisste delen av hjernen på de uløste oppgavene. Helt til de anses som løst. Og lar vi dette skje blir det så som så med mindful ferie…………..

Så hva kan vi gjøre? Rett og slett skrive ned alt vi må huske, legge en plan – og ta ferie.

Du trenger altså ikke jobbe dag og natt for å fullføre alle oppgavene. Det holder å ta oppgavene ut av hodet. Jeg gjør det slik at jeg noterer stikkord til tankeprosesser jeg er midt oppe i – hva jeg må gjøre, og hvordan jeg tenker at jeg skal løse prosessen. På denne måten tømmer jeg hodet, og gjør plass til virkelig å ta inn feriens gleder.

Lykke til med ryddingen, og GOD FERIE:-)!

«Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel» Egon Friedell

Les mer om Zeigarnik-effekten, f.eks.her: psychwiki.com

 

 


Legg igjen en kommentar

Ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv

Livet er som havet. Noen ganger blikkstille, solblinkende og forlokkende. Med vid horisont. Andre ganger stormer det, og bølgene er høye som hus. Vi mister retningen og det blir mørkt rundt oss. Like fullt er vi skippere på egne skuter. Det er en livslang kunst å lære seg å navigere i all slags vær.

I dag har jeg en god dag. Jeg ga meg selv en oppfriskende start, med en tur i skogen en tidlig morgentime. Jeg nøt roen, fuglesangen, et blekt solstreif på kinnet –  og den gode følelsen av å gjøre noe aktivt for å lette på stresset jeg har kjent i kroppen i det siste.

Forrige uke var noe helt annet. Da var jeg «dumme dumme dumme dum», som i sangen til deLillos. Synkront med å pepre meg selv med alt jeg ikke hadde rukket å gjøre, steg tiltaksløsheten til nye høyder. Vært der før?

Heldigvis har jeg det. Vært der før, altså. Jeg har lært meg noen «triks» for å hente meg inn. En slags oppskrift. Den er slik:

  • Akseptere og godta at akkurat nå er det sånn.
  • Vise meg sårbar, be om hjelp
  • Gi meg selv litt påfyll. Mentalt og fysisk.

Ved første øyekast virker det enkelt. Men når jeg er ute i «stormen», kjenner jeg motstand mot alle punktene. Like fullt er oppskriften er god – og relevant i alle livets sammenhenger. Har jeg for mye på jobb, finner jeg ikke løsninger før jeg har innsett at «to do-listen» er for lang eller dårlig prioritert. Hvis jeg ikke ber om hjelp, er det flaks om jeg får det. Og får jeg ikke påfyll går jeg tom. Da driver jeg retningsløst omkring. Som en båt uten skipper.

For de fleste av oss er det snakk om hverdagsbølger. Opp og ned. Opp og ned. Opp…. Likevel tenker jeg at vi alle har nytte av å øve oss på å akseptere, be om hjelp og sørge for å få nødvendig påfyll. For plutselig kan det komme en hel tsunami. Plutselig kan det stå om livet.

………

Akkurat nå føles det ekstra viktig å minne om at vi må huske på å be om hjelp. I tide. En hjertevenn har nylig mistet mannen hun elsker. Han valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg understreker at jeg ikke vet noe om hva og hvorfor. Jeg kjente ham ikke. Men jeg har blitt veldig grepet av ordene til den oppsiktsvekkende kloke kvinnen jeg kjenner. En uke etter sitt store tap, deler hun sin sårbarhet ved å oppfordre oss alle til å elske oss selv. Det er modig. Det er sterkt, og det er sant.

«For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv». Les Azis refleksjoner her:

https://azishantell.wordpress.com/2015/05/14/elske-seg-selv-foran-alt/


Legg igjen en kommentar

Roper du for døve ører?

Forrige fredag deltok jeg på Den norske Coachforenings årskonferanse; Mulighetenes dag. En foredragsholder som virkelig gjorde inntrykk på meg var Marit Breivik, tidligere landslagstrener i håndball. Til tross for at hun kom på scenen med to krykker (nyoperert kne), opplevde jeg at hun sto fjellstøtt i seg selv. Et godt forbilde. En god leder. Hun sa:

Jeg har aldri møtt et menneske som ikke ønsker å få det til!

Eksempelet hun belyste utsagnet med var en presset situasjon i en håndballkamp. Marit sto engasjert på sidelinjen og skrek gjentatte kommandoer til en av spillerne. Etterpå kom spilleren til henne og sa: «Marit, du må gjerne rope til meg, men det har ingen effekt».

Ikke alle liker roping. Jeg kjenner meg godt igjen i det. Roping kobler meg rett i forsvarsmodus. Jeg tenker at den som roper er sint, og at jeg ikke har levd opp til forventningene. Eller jeg kan føle meg misforstått og urettferdig behandlet. Dette er gamle mønstre, fundert i lav selvfølelse. Mønstrene har ingenting med dagen i dag å gjøre, men selv om jeg vet at de har gått ut på dato, synes jeg fremdeles det er ubehagelig med roping.

I mitt arbeid som coach og sparringspartner møter jeg mange ambisiøse og velmenende mennesker som opplever at de roper for døve ører. Ledere, lærere, foreldre og ektefeller…. You name it. Vi er vel der i blant: Vi roper og roper, og maser til det blir uutholdelig både for avsender og mottaker. Men ingenting skjer. Hva gjør vi da?

Tar ansvar. Ikke bare for å avlevere budskapet, men for at det faktisk når frem. Her hjelper det om vi er litt nyskjerrige på den andre. Vi må gå ut av vår egen «boble», og utforske hvordan det ser ut hos mottakeren. Hvilke mønstre trigger jeg når jeg roper? Er tidspunktet riktig? Kan jeg formidle budskapet på en måte som går forbi de mentale hindringene?

På samme måte kan nyskjerrighet hjelpe oss når vi opplever at mennesker vi har en relasjon til kommuniserer til oss med lite respekt. Hva vil vedkommende oppnå? Er det likhetstegn mellom «rop» og «lite respekt». Eller kan det være at rop i denne sammenhengen er ensbetydende med «engasjement», «velvilje» og «tro på at jeg kan»?

Marit Breiviks holdning er en god grunnmur å stå på: Hvis vi tenker at den andre har gode hensikter, og ønsker å «få det til», blir alt lettere. Da kan vi ta ned forutinntatthet og forsvar på begge sider. Marit endret kommunikasjonsformen og nådde frem til spilleren. Etter hvert som spilleren ble trygg på at Marit hadde gode hensikter er jeg sikker på at hun også kunne ta imot litt engasjert roping uten å blokkere for den.

Kommunikasjon betyr å «gjøre felles» (fra latin; communicare ). Vi har et felles ansvar for å formidle OG å gjøre oss tilgjengelige for et budskap. Og da hjelper det veldig godt når vi har som utgangspunkt at vi alle ønsker å få det til.

 

Hanne


Legg igjen en kommentar

Livets kokebok – moden for revisjon?

På kjøkkenet mitt har jeg en hel hylle med kokebøker. Mannen min vil gjerne gi dem bort, for «vi bruker dem jo aldri» – og dessuten «finnes alt på nett». Jeg har foreløpig holdt stand. Jeg liker å bla i dem, og la øynene gli over fristende bilder og ryddige oppskrifter –  og kanskje får jeg noen gode ideer? Det er noe trygt og forutsigbart ved å følge oppskrifter.

Hva med oppskrifter til selve livet? Vi har det også. I «bøtter og spann», men vi er kanskje ikke alltid klar over det. Oppskriftene kan også kalles strategier eller rett og slett vaner.

Jo eldre vi blir, jo flere vaner får vi. Og heldigvis for det. Mens vi som små barn erfarer verden med nye øyne hver dag, flyter vi mer på erfaringen etter hvert. Uten vanene ville vi vært hjelpeløse i hverdagen. Tenk om vi møtte enhver situasjon med nye øyne? Hver dag? Da ville vi raskt blitt temmelig utslitt.

Vi har oppskrifter for ALT mulig. Fra praktiske ting som tannpuss og sykling til hvordan vi reagerer i nye sosiale omgivelser (holder vi oss tilbake, eller byr vi på oss selv?). Oppskriftene blir, samlet sett, en slags fasit til hvordan vi ser på oss selv, og det er lett å tenke: Slik ER jeg bare.

 

Men hva når oppskriftene har gått ut på dato?

 

Blant mine kokebøker har jeg et eksemplar av Schønberg-Erken, som jeg arvet etter min bestemor. Her heter det blant annet for tilberedning av Entrecôte: «Log lægges paa gryten, og paa dette lægges glør, saaledes at overvarme og undervarme blir like»

Det ville ikke fungert særlig godt i mitt liv om jeg skulle tenne i koksovnen, og vente på glørne før jeg kunne lage mat. Heldigvis kommer kokebøker i nye opplag – eller forsvinner fra markedet. Nå er det snart bare internett som gjelder. Jeg medgir det.

Også når det gjelder våre personlige oppskrifter kan vi bytte ut de gamle strategiene med nye, mer tidsriktige. Heldigvis.

Da jeg var barn, fikk jeg mye positiv feedback på at jeg var pliktoppfyllende. Ubevisst etablerte jeg en suksessoppskrift som gikk ut på å levere det jeg trodde alle forventet av meg hele tiden. Mange har fulgt samme oppskrift som meg uten særlig hell. Vi kan erfare at det som ga oss en positiv opplevelse før, bare gjør oss slitne i dag. Da er det bedre å revidere oppskriften. Men hvordan?

Det grunnleggende er å spørre oss selv hva som er målet, eller det ønskede resultatet. Da min bestemor tilberedte entrecôte på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke fyring av koksovnen som var målet. Det var en saftig og passe gjennomstekt entrecôte. Det var heller ikke pliktoppfyllenheten i seg selv, som var målet for meg i barndommen. Det var anerkjennelse. Når jeg vet det, står jeg friere i fremgangsmåten, og JEG har forkastet pliktoppfyllenheten som oppskrift på dette området.

Hvis du vil bytte ut noen av dine oppskrifter, gjelder det altså å finne ut hva som er det ønskede sluttresultatet. Hvis det du gjør ikke tar deg dit, bør du endre fremgangsmåte.

Noen ganger trenger vi «redaktørhjelp», og kan ha nytte av å sparre med f.eks. en profesjonell coach for å revidere oppskriftene våre. Andre ganger klarer vi oss helt fint selv – bare ved en refleksjon rundt hvor vi er – og hva vi vil.

Kanskje jeg skal gi slipp på kokebøkene min likevel……….?

 

Hanne

 

 

Illustratør: Kjersti Engeland-Fors