Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


6 kommentarer

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…


Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!


Legg igjen en kommentar

Med hjernen på ferie

Ønsker du å være mest mulig til stede i ferien? Da kan det være lurt å rydde plass i hjernen til tilstedeværelse. Og det beste er å gjøre det før sommerdrømmen er i gang.

Endelig er ferien innen rekkevidde! Sol, bølgeskvulp og late dager banker på døren. Jeg skal bare ordne de siste arbeidsoppgavene først, for det er så deilig med ryddig skrivebord når jeg kommer tilbake i august.

Men hvor ryddig må det egentlig være for å kunne nyte ferien til fulle?

Tidligere satt jeg dag og natt for å gjøre klart alt på «to do»-listen min før ferien. Jeg jobbet som en gal – bare for å oppleve å bli syk da ferien endelig startet. Noen som kjenner seg igjen?

Det viktigste for å kunne koble ordentlig av, er at det er ryddig i hodet.  Hjernen vår fungerer nemlig slik at den fortsetter å jobbe med påbegynte oppgaver helt til de anses som løst. Disse vil kverne og gå, og gjøre oss veldig slitne på sikt.

«Kverningen» har å gjøre med et psykologisk fenomen som kalles Zeigarnik-effekten. Zeigarnik-effekten innebærer at vi husker mer fra påbegynte ufullførte oppgaver enn de vi har gjort oss ferdige med. Den ubevisste delen av hjernen husker på alt vi har lovet oss selv og andre å gjøre, men mangler evnen til å løse oppgavene. Det trenger den den bevisste delen av hjernen til. Derfor vil vårt ubevisste sinn jevnt og trutt minne den bevisste delen av hjernen på de uløste oppgavene. Helt til de anses som løst. Og lar vi dette skje blir det så som så med mindful ferie…………..

Så hva kan vi gjøre? Rett og slett skrive ned alt vi må huske, legge en plan – og ta ferie.

Du trenger altså ikke jobbe dag og natt for å fullføre alle oppgavene. Det holder å ta oppgavene ut av hodet. Jeg gjør det slik at jeg noterer stikkord til tankeprosesser jeg er midt oppe i – hva jeg må gjøre, og hvordan jeg tenker at jeg skal løse prosessen. På denne måten tømmer jeg hodet, og gjør plass til virkelig å ta inn feriens gleder.

Lykke til med ryddingen, og GOD FERIE:-)!

«Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel» Egon Friedell

Les mer om Zeigarnik-effekten, f.eks.her: psychwiki.com

 

 


Legg igjen en kommentar

Ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv

Livet er som havet. Noen ganger blikkstille, solblinkende og forlokkende. Med vid horisont. Andre ganger stormer det, og bølgene er høye som hus. Vi mister retningen og det blir mørkt rundt oss. Like fullt er vi skippere på egne skuter. Det er en livslang kunst å lære seg å navigere i all slags vær.

I dag har jeg en god dag. Jeg ga meg selv en oppfriskende start, med en tur i skogen en tidlig morgentime. Jeg nøt roen, fuglesangen, et blekt solstreif på kinnet –  og den gode følelsen av å gjøre noe aktivt for å lette på stresset jeg har kjent i kroppen i det siste.

Forrige uke var noe helt annet. Da var jeg «dumme dumme dumme dum», som i sangen til deLillos. Synkront med å pepre meg selv med alt jeg ikke hadde rukket å gjøre, steg tiltaksløsheten til nye høyder. Vært der før?

Heldigvis har jeg det. Vært der før, altså. Jeg har lært meg noen «triks» for å hente meg inn. En slags oppskrift. Den er slik:

  • Akseptere og godta at akkurat nå er det sånn.
  • Vise meg sårbar, be om hjelp
  • Gi meg selv litt påfyll. Mentalt og fysisk.

Ved første øyekast virker det enkelt. Men når jeg er ute i «stormen», kjenner jeg motstand mot alle punktene. Like fullt er oppskriften er god – og relevant i alle livets sammenhenger. Har jeg for mye på jobb, finner jeg ikke løsninger før jeg har innsett at «to do-listen» er for lang eller dårlig prioritert. Hvis jeg ikke ber om hjelp, er det flaks om jeg får det. Og får jeg ikke påfyll går jeg tom. Da driver jeg retningsløst omkring. Som en båt uten skipper.

For de fleste av oss er det snakk om hverdagsbølger. Opp og ned. Opp og ned. Opp…. Likevel tenker jeg at vi alle har nytte av å øve oss på å akseptere, be om hjelp og sørge for å få nødvendig påfyll. For plutselig kan det komme en hel tsunami. Plutselig kan det stå om livet.

………

Akkurat nå føles det ekstra viktig å minne om at vi må huske på å be om hjelp. I tide. En hjertevenn har nylig mistet mannen hun elsker. Han valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg understreker at jeg ikke vet noe om hva og hvorfor. Jeg kjente ham ikke. Men jeg har blitt veldig grepet av ordene til den oppsiktsvekkende kloke kvinnen jeg kjenner. En uke etter sitt store tap, deler hun sin sårbarhet ved å oppfordre oss alle til å elske oss selv. Det er modig. Det er sterkt, og det er sant.

«For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv». Les Azis refleksjoner her:

https://azishantell.wordpress.com/2015/05/14/elske-seg-selv-foran-alt/


Legg igjen en kommentar

Roper du for døve ører?

Forrige fredag deltok jeg på Den norske Coachforenings årskonferanse; Mulighetenes dag. En foredragsholder som virkelig gjorde inntrykk på meg var Marit Breivik, tidligere landslagstrener i håndball. Til tross for at hun kom på scenen med to krykker (nyoperert kne), opplevde jeg at hun sto fjellstøtt i seg selv. Et godt forbilde. En god leder. Hun sa:

Jeg har aldri møtt et menneske som ikke ønsker å få det til!

Eksempelet hun belyste utsagnet med var en presset situasjon i en håndballkamp. Marit sto engasjert på sidelinjen og skrek gjentatte kommandoer til en av spillerne. Etterpå kom spilleren til henne og sa: «Marit, du må gjerne rope til meg, men det har ingen effekt».

Ikke alle liker roping. Jeg kjenner meg godt igjen i det. Roping kobler meg rett i forsvarsmodus. Jeg tenker at den som roper er sint, og at jeg ikke har levd opp til forventningene. Eller jeg kan føle meg misforstått og urettferdig behandlet. Dette er gamle mønstre, fundert i lav selvfølelse. Mønstrene har ingenting med dagen i dag å gjøre, men selv om jeg vet at de har gått ut på dato, synes jeg fremdeles det er ubehagelig med roping.

I mitt arbeid som coach og sparringspartner møter jeg mange ambisiøse og velmenende mennesker som opplever at de roper for døve ører. Ledere, lærere, foreldre og ektefeller…. You name it. Vi er vel der i blant: Vi roper og roper, og maser til det blir uutholdelig både for avsender og mottaker. Men ingenting skjer. Hva gjør vi da?

Tar ansvar. Ikke bare for å avlevere budskapet, men for at det faktisk når frem. Her hjelper det om vi er litt nyskjerrige på den andre. Vi må gå ut av vår egen «boble», og utforske hvordan det ser ut hos mottakeren. Hvilke mønstre trigger jeg når jeg roper? Er tidspunktet riktig? Kan jeg formidle budskapet på en måte som går forbi de mentale hindringene?

På samme måte kan nyskjerrighet hjelpe oss når vi opplever at mennesker vi har en relasjon til kommuniserer til oss med lite respekt. Hva vil vedkommende oppnå? Er det likhetstegn mellom «rop» og «lite respekt». Eller kan det være at rop i denne sammenhengen er ensbetydende med «engasjement», «velvilje» og «tro på at jeg kan»?

Marit Breiviks holdning er en god grunnmur å stå på: Hvis vi tenker at den andre har gode hensikter, og ønsker å «få det til», blir alt lettere. Da kan vi ta ned forutinntatthet og forsvar på begge sider. Marit endret kommunikasjonsformen og nådde frem til spilleren. Etter hvert som spilleren ble trygg på at Marit hadde gode hensikter er jeg sikker på at hun også kunne ta imot litt engasjert roping uten å blokkere for den.

Kommunikasjon betyr å «gjøre felles» (fra latin; communicare ). Vi har et felles ansvar for å formidle OG å gjøre oss tilgjengelige for et budskap. Og da hjelper det veldig godt når vi har som utgangspunkt at vi alle ønsker å få det til.

 

Hanne


Legg igjen en kommentar

Livets kokebok – moden for revisjon?

På kjøkkenet mitt har jeg en hel hylle med kokebøker. Mannen min vil gjerne gi dem bort, for «vi bruker dem jo aldri» – og dessuten «finnes alt på nett». Jeg har foreløpig holdt stand. Jeg liker å bla i dem, og la øynene gli over fristende bilder og ryddige oppskrifter –  og kanskje får jeg noen gode ideer? Det er noe trygt og forutsigbart ved å følge oppskrifter.

Hva med oppskrifter til selve livet? Vi har det også. I «bøtter og spann», men vi er kanskje ikke alltid klar over det. Oppskriftene kan også kalles strategier eller rett og slett vaner.

Jo eldre vi blir, jo flere vaner får vi. Og heldigvis for det. Mens vi som små barn erfarer verden med nye øyne hver dag, flyter vi mer på erfaringen etter hvert. Uten vanene ville vi vært hjelpeløse i hverdagen. Tenk om vi møtte enhver situasjon med nye øyne? Hver dag? Da ville vi raskt blitt temmelig utslitt.

Vi har oppskrifter for ALT mulig. Fra praktiske ting som tannpuss og sykling til hvordan vi reagerer i nye sosiale omgivelser (holder vi oss tilbake, eller byr vi på oss selv?). Oppskriftene blir, samlet sett, en slags fasit til hvordan vi ser på oss selv, og det er lett å tenke: Slik ER jeg bare.

 

Men hva når oppskriftene har gått ut på dato?

 

Blant mine kokebøker har jeg et eksemplar av Schønberg-Erken, som jeg arvet etter min bestemor. Her heter det blant annet for tilberedning av Entrecôte: «Log lægges paa gryten, og paa dette lægges glør, saaledes at overvarme og undervarme blir like»

Det ville ikke fungert særlig godt i mitt liv om jeg skulle tenne i koksovnen, og vente på glørne før jeg kunne lage mat. Heldigvis kommer kokebøker i nye opplag – eller forsvinner fra markedet. Nå er det snart bare internett som gjelder. Jeg medgir det.

Også når det gjelder våre personlige oppskrifter kan vi bytte ut de gamle strategiene med nye, mer tidsriktige. Heldigvis.

Da jeg var barn, fikk jeg mye positiv feedback på at jeg var pliktoppfyllende. Ubevisst etablerte jeg en suksessoppskrift som gikk ut på å levere det jeg trodde alle forventet av meg hele tiden. Mange har fulgt samme oppskrift som meg uten særlig hell. Vi kan erfare at det som ga oss en positiv opplevelse før, bare gjør oss slitne i dag. Da er det bedre å revidere oppskriften. Men hvordan?

Det grunnleggende er å spørre oss selv hva som er målet, eller det ønskede resultatet. Da min bestemor tilberedte entrecôte på begynnelsen av 1900-tallet, var det ikke fyring av koksovnen som var målet. Det var en saftig og passe gjennomstekt entrecôte. Det var heller ikke pliktoppfyllenheten i seg selv, som var målet for meg i barndommen. Det var anerkjennelse. Når jeg vet det, står jeg friere i fremgangsmåten, og JEG har forkastet pliktoppfyllenheten som oppskrift på dette området.

Hvis du vil bytte ut noen av dine oppskrifter, gjelder det altså å finne ut hva som er det ønskede sluttresultatet. Hvis det du gjør ikke tar deg dit, bør du endre fremgangsmåte.

Noen ganger trenger vi «redaktørhjelp», og kan ha nytte av å sparre med f.eks. en profesjonell coach for å revidere oppskriftene våre. Andre ganger klarer vi oss helt fint selv – bare ved en refleksjon rundt hvor vi er – og hva vi vil.

Kanskje jeg skal gi slipp på kokebøkene min likevel……….?

 

Hanne

 

 

Illustratør: Kjersti Engeland-Fors


1 kommentar

Boost din indre heiagjeng!

Det gjelder å ha mot til å være seg selv, og ikke miste motet fordi man er den man er
(Torvald Gahlin)

Noen ganger blir jeg så trett av meg selv!! Som i dag, for eksempel. Blogginnlegg nr 4 skal skrives. Alt ligger til rette. En stille stund på kontoret. Tekoppen på plass, og akkurat denne tiden har vært satt av til formålet siden før påske.

Jeg har mye på hjertet. Hodet er fullt av temaer som jeg vil belyse. Men det som «rant ut» før påske har gått seg vill i dag. Det er som om alle kanaler ut er blokkert, og ingenting finner veien ut av mørket.

Hodet er fullt av alt mulig annet: mailene jeg må huske å sende, kurset som skal forberedes, utviklingssamtalen med sønnen min som må flyttes, loftet som flyter over etter påbegynt oppussing i påsken. Når skal vi bli ferdig med det??

Da blir jeg oppmerksom på den. Stemmen. Og når jeg tenker etter har den kvernet og gått en lang stund allerede, med stikkende remindere på alt jeg ikke er i mål med. Bare for å bli etterfulgt av mindre sjarmerende bekreftelser at typen: «typisk deg!», «du rekker det sikkert ikke før neste avtale», «du er en mester i å spore av», «alt går så tregt», «ufokusert igjen», «du vil for mye, også blir det ikke noe av noe..»

Ja…. Litt av en heiagjeng jeg har inni hodet mitt der, gitt! Hvordan er heiagjengen din?

Jeg går ut fra at jeg ikke er alene om å bli litt overveldet innimellom. Kanskje spesielt etter noen fridager, når vi føler at hverdagen velter over oss i store bølger. Når vi må starte surfingen før vi har kommet oss opp i posisjon på brettet.

Hva kan vi gjøre da? Her er noen stalltips for å styrke motivasjonen:

  • Bli bevisst den indre dialogen din! Av alle mennesker vi snakker med, har vi flest samtaler med oss selv. Hvis det du sier gir deg en dårlig følelse; bytt det ut! Forestill deg at du skal motivere din beste venn. Og bruk nøyaktig samme ord til deg selv.
  • Vær til stede her og nå. For å løse den aktuelle oppgaven innenfor rammen/tiden du har tilgjengelig, må du gjøre bare den. Akkurat nå.
  • Legg merke til når du har gjort den, og anerkjenn deg selv for det.
  • Sett av tid til å planlegge resten. Når det er mange uoppgjorte saker og ting som flyter i luften (eller i hodet), er det lurt å hente dem ned, og legge en REALISTISK plan over hvordan og når det skal gjøres. Lag avtaler med deg selv i kalenderen, slik at du ikke trenger å huske på alt. Det hjelper deg til fokus her og nå. Og du kan raskere gå videre til neste oppgave.

Og du: ikke vær så streng med deg selv! Om du faller av surfebrettet i første bølge, kommer det raskt en ny! Vær glad i deg selv, også på dårlige dager. Det er da du trenger det mest.

Hanne

 

 

Illustratør: Kjersti Engeland-Fors


Legg igjen en kommentar

Sporty? Jeg??

Ahh! Årets første løpetur! Våren ligger på lur under snøkledde grøftekanter. Luften er ren og skarp, og lyset intenst marsblekt. Jeg føler meg fri og glad der jeg løper i eget tempo. En annen løper kommer mot meg. Frisk, innbitt og ……rask. Plutselig kjenner jeg et snev av en følelse som har røtter langt bakover i tid. Det er som om noen klimprer på en særs ustemt streng inni meg, og jeg får behov for å sette opp farten. Vise at jeg KAN, liksom. At jeg også kan løpe raskt og uanstrengt, og derved gjøre meg fortjent til å kalle meg en løper.

Så ler jeg litt for meg selv. Tenk, at jeg FREMDELES kan kjenne på den følelsen. Selv om det bare er for noen små sekunder…..

Sport har liksom aldri vært min greie. Det var såpass at jeg etter endt skolegang og ny gymtimefri tilværelse, gikk inn for å skape en identitet som aktivt usportslig. Jeg pleide å vitse med at nærmeste jeg kom sport var å hoppe over sportssidene i Aftenposten.

Jeg begynte tidlig å samle på mislykkede sportslige erfaringer, og jeg husker f.eks.:

  • Et skirenn på jordet utenfor blokkene der vi bodde. Jeg var 4 år, og fikk en bok i «premie», med følgende innskripsjon: Til Gro Hanne for en fin SISTEPLASS i skirennet 1969. Nå kunne jeg for evig huske nederlaget fra denne dagen: Er det mulig?
  • En kort karriere i turngruppen som 7-åring, med fall skranke og en bukk som vokste seg umulig høy hver gang det var min tur. Ved diplomutdeling var jeg og en annen ulykkelig jente de eneste som IKKE fikk diplom. «Kom tilbake når du har blitt tynnere» var den særs lite pedagogiske beskjeden jeg fikk.

Gymtimene på skolen føyde seg inn i rekken av sportslige nederlag, og jeg ble hun som alltid sto igjen til slutt når lag skulle velges. Det at jeg var skoleflink for øvrig, var uten betydning for meg. Det var sportsfolkene som hadde verdi.

Og her begynte noe av sammenblandingen som mange av oss holder på med: Vi tror at prestasjoner gir oss høyere verdi som menneske. Når jeg ser tilbake på det, er jeg ganske sikker på at noen av de som var gode sport følte seg mindre verdt under høytlesningen i klasserommet. Det så ikke jeg. Da.

Ved et utenlandsopphold i starten av 20-årene fikk jeg sjansen til å redefinere meg selv. En ny, og særs sporty venninne møtte meg med blanke ark. Hun dro meg motvillig med i aerobicshallen og joggetur, og skrøt av hvor lett-trent jeg var. Hæ?? Jeg? Gradvis forsvant min gamle overbevisning om at trening handlet om å bli best –  og samtidig: skammen over å ikke være det. Jeg fant en treningsglede som kom innenfra. Definert ut fra hva JEG ville ha ut av det: Frihetsfølelse, glede – og gjerne en naturopplevelse på kjøpet.

Mye god glede blir kvalt av frykten for ikke å være bra nok. Det være seg sportslige prestasjoner, eller på andre områder av livet. Og alle har vi aktive «medhjelpere» på veien, som bidrar til å definere vår plass. Når vi lar andre definere hva som er viktig, og hva som er mindre viktig, mister vi det unike ved oss selv. Det er jo nettopp forskjellene i hva vi liker og kan, som gjør samværet mellom oss mennesker verdifullt.

Så: Hvilke områder i livet ditt kan du kan ha glede av å redefinere? Holder du deg tilbake på gammelt grunnlag og lever innenfor andres rammer?

Give it a  new try!

Hanne


Legg igjen en kommentar

Når noen rister kula vi sitter i

I dag snør det! Tidligere i år ville vi satt pris på litt skiføre, men nå føler vi oss liksom litt lurt. Det var jo så deilig sol på lørdag – og blåveisen gjorde bakken like blå som himmelen!

Facebook flommer over av oppdateringer om innstilte busser og timelange køer, og min hjertegode mann ringte i morges med følgende oppfordring: jobb hjemmefra i dag hvis du kan. Og her sitter jeg og nyter bloggværet. Tankene spinner rundt en Facebookstatus jeg festet meg ved i dag:

«Noen rister kula vi sitter i!!»

Jeg synes det er et nydelig bilde på dagen i dag. Og på livet generelt. Et bilde som tar meg tilbake til en drøm jeg hadde gjentatte ganger i barndommen: Jeg var inni en deilig, stor og elastisk kule. Den trillet nedover en gresskledt bakke, og alt var musikk og glede. En god drøm – og et symbol på hvordan jeg valgte å leve livet mitt den gangen. Ganske alene og for meg selv. Trygt og forutsigbart.

Da jeg var ung, var jeg utrolig sjenert. Jeg satt inne i kulen min, og tenkte at det var min plass. Mange ville riste i meg. Ikke alltid velment, vil jeg si. Jeg lot meg riste, og begynte å bli vant til at jeg ikke kunne styre livet mitt. Etterhvert ristet det så mye at jeg trillet ut…. Jeg fikk øye på gode mennesker rundt meg, som oppmuntret meg til å se en annen vei. Og jeg fikk øynene opp for at verden er så mye, mye mer.

Vi befinner vi oss alle i hver vår kule som vi ser verden gjennom. Det som er viktig å huske på, er at virkelighetens kuler har dører og vinduer. Vi kan sette vinduet på gløtt eller stenge alle luker. Vi kan gå ut og få nye perspektiver, og invitere andre inn.

Hvis vi tenker at kulen vår seiler på havet kan vi assosiere videre. Noen mennesker rister i oss og skaper bølger som synger i hjertet. Da er det bare å følge bevegelsene og se hvor de tar oss. Andre ganger må vi sette «sjøbein» og bare «stå han av».  Innimellom blir det storm, og det er selve livet som rister. Vi faller og mister fotfestet. Kanskje triller vi helt UT av kulen. Det er vondt når det står på, men gir oss nye perspektiv og muligheter på sikt.

For meg handler ikke god selvfølelse om et liv i fullstendig balanse. Det handler om en solid plattform å håndtere livet fra. Om evnen til å skille god og dårlig risting fra hverandre, og å finne løsninger. God selvfølelse gir mot til å åpne vinduet ut mot verden og be om hjelp. Og trygghet for at akkurat du kan gjøre en forskjell for andre.

Hvor lenge skal du la snøværet fylle ditt univers? Og hvordan håndterer du det mens det står på? Du kan bli stående og fryse, eller ta på varme klær. Når du retter oppmerksomheten vekk fra dine egne kalde tær, får du kanskje øye på andre som fryser også…

Hanne

 

Illustratør: Kjersti Engeland-Fors


4 kommentarer

…..Men så hopp, da!!

Sommersolen steker. Jeg har klatret opp trinnene til stupebrettet, og herfra kan jeg se helt inn til Oslo. Vannet glitrer forlokkende. Jeg skjelver litt der jeg står, klar for å hoppe. Forventningsfull. En lyntanke slår ned. Hva om jeg synker for dypt, og ikke har nok pust? Vannet ser plutselig mørkt og truende ut. Bak meg blir køen lengre, og snart begynner noen å rope: «Men så hopp, da! Ikke vær så treig, kom igjen, DAA!»

På fredag ble jeg påminnet hvor lett det egentlig er å hoppe. Og det er oppleves ganske rart, for de siste 40 årene har jeg brukt mye energi på å overbevise meg selv om det motsatte. Jeg har tilbrakt årevis på stupebrettet. Uten å hoppe.

På fredag hørte jeg mange inspirerende foredragsholdere på konferansen til Holtskog & Co. Deriblant min tidligere kollega Yvonne Fosser, HR direktør i HP. Hun snakket bla. om at vi ikke må være perfekte før vi hopper….. Hmm.

Stupebrettet mitt har fått navnet «Hold deg tilbake». Stupebrettets fundament er bygget gjennom mange år. Byggematerialet er tusenvis av overbevisninger med utspring i samme grunntanke: Frykten for ikke å være bra nok.

Men nå er det nok! Jeg hopper i det, og tar sjansen på å bli mer synlig gjennom å skrive blogg! For jeg er bra nok. Og det er du også. Det er det jeg ønsker å formidle. Ved å kaste meg ut i det bunnløse og skumle havet som heter sosiale medier ønsker jeg å inspirere deg til å bidra med ditt – istedenfor å holde deg tilbake. Vi har alle noe å by på i de omgivelsene vi er en del av. Og bare du kan være deg. Derfor er det viktig at du er deg selv mest mulig. I flest mulig sammenhenger. Enig?

Et av mine favorittsitater er: “Be yourself, everyone else is taken” (Oscar Wilde). Gjennom livet har jeg imidlertid erfart at det som burde være det enkleste og mest åpenbare, har vist seg å være det vanskeligste. For hva når jeg tenker at akkurat JEG ikke er bra nok? Eller når jeg faktisk ikke er helt sikker på hvem jeg er, sånn innerst inne? Fordi jeg har brukt så mye energi på å bli mest mulig lik de andre?

Denne bloggen vil handle om selvfølelse. Hvorfor det er viktig, og hvordan vi kan bygge den. Den vil vise til forskning og egne refleksjoner. Og by på mine tips til hvordan du kan bidra med mer av deg. For vi er jo sosiale vesener – og best når vi drar lasset sammen. Er vi ikke?

Tilbake til sommersol og stupebrettet den gangen for omtrent 40 år siden. Jeg overvant frykten, og hoppet. Jeg frydet meg over kilingen i magen, det herlige plasket, og opplevde at det deilige vannet i Oslofjorden nok en gang dyttet meg opp til overflaten. Kroppen min sørget for nok luft til å overleve. Nå hopper jeg igjen. Og kommer sikkert til overflaten denne gangen også.

Hanne