Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


Legg igjen en kommentar

La oss bringe Desmond Tutus verdier videre

«Å tilgi er ikke det samme som å glemme, det er faktisk å huske. Å huske, men ikke bruke retten til å slå tilbake. Det er muligheten til en ny begynnelse, spesielt hvis man ikke ønsker å gjenta det som er skjedd».

Kloke ord fra Desmond Tutu, som døde 2. juledag, 90 år gammel.

Desmond Tutus fokus på forsoningsarbeid har lenge inspirert meg, og verdiene han frontet resonnerer langt inn i hjertet.

Jeg har faktisk aldri hatt tro på “å ta igjen». Sannsynligvis lærte jeg det av min kloke, hjertevarme mor – og jeg har alltid vært streng på det i oppdragelsen av mine gutter. De fikk ikke lov til å slå….selv om noen slo først. De har alltid fått beskjed om å finne det jeg kaller mer intelligente måter å skape en endring på. Bruke ordene fremfor nevene. Og be om hjelp fra en voksen om de kom til kort.

Jeg har aldri «kjøpt» lettvinne utsagn som «det er jo slik gutter er» eller «de må jo få ta igjen» – og ja, jeg HAR fått følelsen av at andre synes jeg er naiv og virkelighetsfjern.

Men jeg kan bare ikke kan godta at hevn må aksepteres bare fordi det «alltid” har vært sånn. Hvis barna våre lærer at det er greit å ta igjen, og gjerne med «renter», tror jeg de fortsetter med det. Og urett, selvhevdelse og behovet for å vinne, spinner verden videre en vei vi ikke ønsker.

Forsoning og tilgivelse betyr ikke at du lar den andre «vinne» eller at du skal la deg herse med. Det betyr at du tar ansvar for å aktivt bidra til å finne mer bærekraftige løsninger for veien videre. Med likeverd og medmenneskelighet i fokus.

Også har jeg tro på at enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell!! Slik f.eks. Desmond Tutu har påvirket en hel verden med sitt engasjement for menneskerettigheter, likeverd, forsoning og fred.

Med årene har jeg blitt mer og mer overbevist om at tilgivelse og forsoning er rett vei å gå for ekte positiv forandring. I oss selv, i våre relasjoner – og for verden.

Viktige byggestener er god selvfølelse og ekte likeverdsfølelse. Hvis alle hadde kjent at de var en verdifull brikke i verdenspuslespillet – og anerkjent at ALLE brikkene er like viktige for helheten, ville behovet for posisjonering og maktkamp, med påfølgende krenkelser forsvinne.

Derfor gjør jeg det jeg gjør i Confident Coaching ❤️ Mitt lille bidrag til en positiv forskjell. For deg, oss og verden.

Hanne😊

Foto: Mike Hutchings/Reuters


6 kommentarer

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…


Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!