La oss bringe Desmond Tutus verdier videre

«Å tilgi er ikke det samme som å glemme, det er faktisk å huske. Å huske, men ikke bruke retten til å slå tilbake. Det er muligheten til en ny begynnelse, spesielt hvis man ikke ønsker å gjenta det som er skjedd».

Kloke ord fra Desmond Tutu, som døde 2. juledag, 90 år gammel.

Desmond Tutus fokus på forsoningsarbeid har lenge inspirert meg, og verdiene han frontet resonnerer langt inn i hjertet.

Jeg har faktisk aldri hatt tro på “å ta igjen». Sannsynligvis lærte jeg det av min kloke, hjertevarme mor – og jeg har alltid vært streng på det i oppdragelsen av mine gutter. De fikk ikke lov til å slå….selv om noen slo først. De har alltid fått beskjed om å finne det jeg kaller mer intelligente måter å skape en endring på. Bruke ordene fremfor nevene. Og be om hjelp fra en voksen om de kom til kort.

Jeg har aldri «kjøpt» lettvinne utsagn som «det er jo slik gutter er» eller «de må jo få ta igjen» – og ja, jeg HAR fått følelsen av at andre synes jeg er naiv og virkelighetsfjern.

Men jeg kan bare ikke kan godta at hevn må aksepteres bare fordi det «alltid” har vært sånn. Hvis barna våre lærer at det er greit å ta igjen, og gjerne med «renter», tror jeg de fortsetter med det. Og urett, selvhevdelse og behovet for å vinne, spinner verden videre en vei vi ikke ønsker.

Forsoning og tilgivelse betyr ikke at du lar den andre «vinne» eller at du skal la deg herse med. Det betyr at du tar ansvar for å aktivt bidra til å finne mer bærekraftige løsninger for veien videre. Med likeverd og medmenneskelighet i fokus.

Også har jeg tro på at enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell!! Slik f.eks. Desmond Tutu har påvirket en hel verden med sitt engasjement for menneskerettigheter, likeverd, forsoning og fred.

Med årene har jeg blitt mer og mer overbevist om at tilgivelse og forsoning er rett vei å gå for ekte positiv forandring. I oss selv, i våre relasjoner – og for verden.

Viktige byggestener er god selvfølelse og ekte likeverdsfølelse. Hvis alle hadde kjent at de var en verdifull brikke i verdenspuslespillet – og anerkjent at ALLE brikkene er like viktige for helheten, ville behovet for posisjonering og maktkamp, med påfølgende krenkelser forsvinne.

Derfor gjør jeg det jeg gjør i Confident Coaching ❤️ Mitt lille bidrag til en positiv forskjell. For deg, oss og verden.

Hanne😊

Foto: Mike Hutchings/Reuters

Helårsbader, jeg??

I mange år har helårsbadere fascinert meg. Jeg har hatt en dragning mot det, men ikke funnet årsaker til at det kunne være noe for meg. Virkelig ikke. Jeg har intenst prøvd å forstå hva som er greia med å bade i kaldt vann. «HVORFOR??», liksom…

For å bli klokere, har jeg har spurt flere ihuga helårsbadere – og fått svar jeg ikke har følt passet for meg:

Gir et adrenalinkick – har noen sagt.
– «Det er det siste jeg trenger», har jeg tenkt. «Kroppen er full nok av stress som det er»…

Energiboost – sier andre.
– «Jeg setter heller på en gla’sang og ta meg en dans», har jeg tenkt…

Det er så deilig etterpå
– «Eh…hvorfor kan vi ikke bare sitte inne med tekoppen og ha det deilig hele tiden?»

Pushe grenser – er en annen grunn.
-«Det gjør jeg jo uansett daglig», har jeg tenkt. Å jobbe med å bli mindre redd for å synes har vært en STOR utfordring for meg.

Med årene har jeg blitt veldig opptatt av å gjøre ting ut fra eget hjerte. Ikke fordi «alle andre» gjør det, eller fordi jeg tror «noen» forventer det. Det har vært en stor jobb i seg selv å komme hit hvor jeg er i dag. Å klare å skille meg selv fra egne forventninger – eller begrensninger..

Og vet du? I dag var jeg klar. For å bade. Jeg hadde funnet mine grunner:

• Jeg elsker å bade
• Jeg elsker følelsen av å være i saltvann
• Jeg har ikke lenger lyst til å la vær og temperatur begrense meg

Jeg var også klar til å gi slipp på noen gamle overbevisninger, som f.eks. jeg er et sommermenneske, jeg er en frossenpinn osv…

Så når to glade badenymfer inviterte til morgenbad, kjente jeg at NÅvar tiden inne. Nå er jeg på et sted i livet mitt hvor jeg føler meg rolig og trygg, og på plass i meg selv. Med stresshormonene ute av hverdagskroppen, kjenner jeg meg nå i stand til å overkomme frykten for kaldt vann, og bare ta inn opplevelsen.

Timingen kjentes riktig ut. Jeg er fremdeles helt på det rene med at jeg har trengt denne tiden for å bli klar.

…Og hvorfor skal jeg gjøre det igjen?

Fordi det ga et adrenalinkick, en energiboost, var nydelig etterpå og fordi jeg pushet noen nye grenser😉 😉 😉.

Forskjellen fra tidligere er at nå har jeg en egen erfaring å hekte ordene på. Vedrørende å pushe grenser, var det en spennende opplevelse for meg å erfare at jeg kan «overstyre» hjernens behov for å holde meg trygg og varm (og derfor sier «ikke gjør det») gjennom å puste rolig. Det var også fint å erfare at ubehaget gikk over etter relativt kort tid, og at jeg faktisk kjente at jeg ville være uti lenger. Rett og slett en seiersfølelse (seier over frykten😊). På toppen av det hele var det nydelig soloppgang, og opplevelsen ble delt med to GODE damer i mitt liv: Linda og Mette (som er supererfarne helårsbadere, og kom med gode, støttende råd i forkant).

Helårsbader, jeg?? Det vet jeg ikke enda. Det er bare 15. oktober og 12 grader i vannet. Jeg tar et bad av gangen. Ikke no’ push. Ikke no’ prestasjon. Bare å leve godt.

Mitt perspektiv er:
Lev livet fra der du er (ikke ut fra der du synes du skulle vært). Følg din egen vei.
En dag (eller et bad) av gangen.

Hanne

• 

Heldige meg, som har så fine badevenner, som trykket på knappen da jeg var klar, og ga trygt følge ut en en ny verden 🙂

Det finnes ikke dårlige klær, bare dårlig vær…

…. eller hvordan var det igjen😅?

Makan til drittvær😂 Vi har fått erfare tidenes våteste juli her i nord, med temperaturvariasjoner mellom 6 og 11 grader. De spektakulære fjellene som jeg drømte om å se, er for det meste godt gjemt i tåken. I tillegg er det nye smitteutbrudd og strengere tiltak. Timingen slo ikke helt til for å si det sånn.

Som erfaren coach kan jeg mye om mental trening, og du tror kanskje at jeg dermed automatisk er glad uansett? At slike trivialiteter som været ikke berører meg – jeg bare tenker positivt..?

Nix. Slik er det ikke. Det ville være løgn å si at jeg ikke er skuffet nå.

Skuffelse er en følelse. Og følelser er viktige navigasjonsverktøy. Et signal om å gjøre noe….

Og det handler om mer enn å «bare tenke positivt».

Erfaringen med været kan lett overføres til mer krevende livssituasjoner, og min erfaring er at det er en stor misforståelse at«bare vi tenker postitivt blir alt bra». Tvert imot tror jeg at akkurat den oppfatningen gjør livet vanskeligere for folk.

Den får oss til å føle oss mislykkede når vi har negative følelser (noe alle har fra tid til annen). For «jeg burde jo være takknemlig, sterk, flink» osv.

Livsmestring handler, for meg, om å være ærlig med seg selv, kjenne på realiteten, og FINNE LØSNINGER derfra. Da får vi livsglede med på kjøpet.

Du finner ikke løsningen hvis du ser bort fra problemet.

Ved å anerkjenne den vonde følelsen og finne løsninger, blir det også lettere å se situasjonen i et større perspektiv, og derved kjenne på mer takknemlighet og glede over alt vi har av gode ting. Det er min erfaring ❤️🙏.

Noen ganger trenger vi hjelp til å stå i det vonde. Men når det gjelder været tror jeg de fleste av oss er i stand til å finne nye løsninger👍👍

Og hvordan går det her i nord?

Takk bare bra. Skuffet, men med gode teknikker og livserfaring sitter jeg ikke lenger fast i skuffelsen over at det ikke ble som jeg drømte om. Jeg har blitt god til å heller lager en ny ramme for ferien ut fra sånn som den faktisk har vist seg å bli.

Heldigvis er mannen min like god❤️👍 Vi har trålet gallerier og museer, og lært masse nytt om Lofoten/Vesterålens kultur og historie. Og om vikingene på Borg!

Også griper vi øyeblikket. F.eks. da vi var eneste gjester på takterrassen i Henningsvær, fordi det ble sol en sånn 15 minutters tid 😂 6 grader riktignok, men et øyeblikk av lykke. FOR et land vi bor i!!!

Og som nordmenn flest lever vi stadig i håpet om bedre vær. De sier det blir bedre over helgen. Det gjelder bare å ha is i magen litt til. Noe som faller lett med 6 grader + i luften….😂😂

Hanne😊

Om å føle seg bra nok

«Du er den blomen du skulle vera» Ingvar Hovland🌸

I går lot jeg meg berøre av åpenheten til @heleneragnhild, som vil være et godt forbilde for datteren sin, og fjerner brystimplantater etter 10 år. 🌸

«Vi er fine akkurat som vi er og jeg håper at Lykke får vokse opp i en verden og et miljø der hun blir hyllet for det hun er og ikke føler at hun må endre utseende sitt for å være bra nok. Kanskje kan denne historien en dag hjelpe henne å forstå at å endre kroppen ikke kan gjøre deg lykkelig, det skaper du selv ❤️»

Da jeg var på Helenes alder, var ikke silikon i puppene «allemannseie» slik det ble etterhvert. Men følelsene var nok de samme. Jeg vet jeg hadde tanker som: «Hadde jeg bare…. hatt større pupper, mindre nese, større øyne…. På ett nivå trodde jeg lykken lå i det ytre… Noe som kan beskrives som en lett ansvarsfraskrivelse i forhold til jobben det kan være å bli glad i seg selv😅 Den bør helst komme innenfra…

Nå, som 50+ kan det være lett å tenke at unges fiksing på utseende er tull. De er jo så vakre i seg selv🤩

Men er vi «godt voksne» noe bedre??? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg må innrømme at jeg kan kjenne på en intens motstand mot å bli eldre. Det er nesten en skam i vårt samfunn å la kroppen eldes i sitt naturlige tempo. Mange stresser med ettervekst, slappere hud og gjenstridige kilo.. Jeg og😅

Jeg er veldig FOR å ta vare på helsen, altså👍!!
Spise sunt og holde oss i bevegelse. Forfengelighet er også fint💖 Det handler om å være glad i seg selv, og det er deilig å føle seg fin😍

Det er skammen jeg vil til pers. Skammen over å ha en helt normal kropp i et naturlig livsløp.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere endring? Og være fornøyd med seg selv til enhver tid?? Når jeg ser på gamle bilder skjønner jeg ikke hva jeg drev ned – men husker følelsen av å ikke være fornøyd😢

Fra nå av skal jeg, når jeg møter mitt eget speilbilde med undring over hva som skjedde🤪, minne meg selv på at jeg om noen år vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke at jeg var ung og fin❤️

Og EN ting har jeg lært og kjent gjennom livet: Å være glad i seg selv kommer innenfra. Det kan læres – og repeteres❤️

Både silikon – og farging av grå hår kan være fint (det samme kan det være å la være). Det er individuelle valg som andre ikke trenger å mene så mye om, synes jeg.

– Men som verktøy for å skape lykke eller styrke selvfølelsen er begge deler dårlig egnet. Trur eg…

Les gjerne Helene Ragnhilds tekst nedenfor. Jeg synes hun er reflektert og klok, og et godt forbilde❤️

Derfor fjerner jeg silikonen

Hanne

Hanne anno 1995 og 2020

There is a crack in everything; that’s where the light gets in

Forrige blogg var personlig. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å fortelle, nå som alt går så fint?

Blant annet fordi jeg ønsker å spre håp, og vise at vi kan oppleve vekst og styrke når vi tør å slippe til lyset i våre personlige sprekker. For alle har dem. Jeg mener IKKE at alle skal offentliggjøre sine mørkeste rom, men når noen gjør det, og viser at det går bra, har jeg tro på at det kan hjelpe flere.

Alle har vi en historie som gjør noe med oss. Selv om vi ikke har opplevd åpenbart dramatiske ting, har de fleste opplevd en form for krenkelse – eller noe annet vanskelig. Vi er utstyrt med forskjellig grad av sårbarhet, og for noen kan det være nok å høre at «du er dum» på skolen. Det kan få tankene til å surre videre et helt liv….  Tankene skaper følelser, og disse utløses på nytt og på nytt når du kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen.  Derfor kan det skje at du får helt «hetta» når du skal holde en presentasjon på jobben, selv om stoffet og kunnskapen sitter som spikret. Den lynraske stemmen i hodet som minner deg på at du egentlig er «dum», kan sette i gang et regime som lammer og setter deg ut av spill.

Når vi tar mot til oss, og viser at vi ikke er perfekte, slipper vi lyset til i krokene. Da kan vi få øye på verktøyet som tar oss ut av mørket. Det er i alle fall min erfaring. Tankemønstrene er laget av deg, og DU har verktøyet til å lage nye. Med vilje til forandring, mot til å be om hjelp og masse arbeidsinnsats går det meste.

Mange ser på meg som vellykket, og i noen sammenhenger har jeg fått servert utsagn som «det er lett for deg å si, du som er så utadvendt, så trygg» etc. De som så meg på barneskolen vet at det ikke alltid har vært sånn….. Og jeg har fortsatt mange situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt på høyden. Men jeg jobber. Jobber og jobber med de gamle tankemønstrene mine. Og herlighet, så mange overbevisninger og programmeringer jeg har måttet bytte ut fordi de hadde gått ut på dato. Og jeg får øye på stadig flere. Når jeg øver på nye mønstre får jeg det bedre, og det tror jeg gjør meg til et bedre medmenneske. Et medmenneske som har mer å bidra med til verden. For vi er jo ikke her alene. Heldigvis.

 

There is a crack in everything; that’s where the light gets in
Leonard Cohen “Anthem”