Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


1 kommentar

There is a crack in everything; that’s where the light gets in

Forrige blogg var personlig. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å fortelle, nå som alt går så fint?

Blant annet fordi jeg ønsker å spre håp, og vise at vi kan oppleve vekst og styrke når vi tør å slippe til lyset i våre personlige sprekker. For alle har dem. Jeg mener IKKE at alle skal offentliggjøre sine mørkeste rom, men når noen gjør det, og viser at det går bra, har jeg tro på at det kan hjelpe flere.

Alle har vi en historie som gjør noe med oss. Selv om vi ikke har opplevd åpenbart dramatiske ting, har de fleste opplevd en form for krenkelse – eller noe annet vanskelig. Vi er utstyrt med forskjellig grad av sårbarhet, og for noen kan det være nok å høre at «du er dum» på skolen. Det kan få tankene til å surre videre et helt liv….  Tankene skaper følelser, og disse utløses på nytt og på nytt når du kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen.  Derfor kan det skje at du får helt «hetta» når du skal holde en presentasjon på jobben, selv om stoffet og kunnskapen sitter som spikret. Den lynraske stemmen i hodet som minner deg på at du egentlig er «dum», kan sette i gang et regime som lammer og setter deg ut av spill.

Når vi tar mot til oss, og viser at vi ikke er perfekte, slipper vi lyset til i krokene. Da kan vi få øye på verktøyet som tar oss ut av mørket. Det er i alle fall min erfaring. Tankemønstrene er laget av deg, og DU har verktøyet til å lage nye. Med vilje til forandring, mot til å be om hjelp og masse arbeidsinnsats går det meste.

Mange ser på meg som vellykket, og i noen sammenhenger har jeg fått servert utsagn som «det er lett for deg å si, du som er så utadvendt, så trygg» etc. De som så meg på barneskolen vet at det ikke alltid har vært sånn….. Og jeg har fortsatt mange situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt på høyden. Men jeg jobber. Jobber og jobber med de gamle tankemønstrene mine. Og herlighet, så mange overbevisninger og programmeringer jeg har måttet bytte ut fordi de hadde gått ut på dato. Og jeg får øye på stadig flere. Når jeg øver på nye mønstre får jeg det bedre, og det tror jeg gjør meg til et bedre medmenneske. Et medmenneske som har mer å bidra med til verden. For vi er jo ikke her alene. Heldigvis.

 

There is a crack in everything; that’s where the light gets in
Leonard Cohen “Anthem”


Legg igjen en kommentar

Ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv

Livet er som havet. Noen ganger blikkstille, solblinkende og forlokkende. Med vid horisont. Andre ganger stormer det, og bølgene er høye som hus. Vi mister retningen og det blir mørkt rundt oss. Like fullt er vi skippere på egne skuter. Det er en livslang kunst å lære seg å navigere i all slags vær.

I dag har jeg en god dag. Jeg ga meg selv en oppfriskende start, med en tur i skogen en tidlig morgentime. Jeg nøt roen, fuglesangen, et blekt solstreif på kinnet –  og den gode følelsen av å gjøre noe aktivt for å lette på stresset jeg har kjent i kroppen i det siste.

Forrige uke var noe helt annet. Da var jeg «dumme dumme dumme dum», som i sangen til deLillos. Synkront med å pepre meg selv med alt jeg ikke hadde rukket å gjøre, steg tiltaksløsheten til nye høyder. Vært der før?

Heldigvis har jeg det. Vært der før, altså. Jeg har lært meg noen «triks» for å hente meg inn. En slags oppskrift. Den er slik:

  • Akseptere og godta at akkurat nå er det sånn.
  • Vise meg sårbar, be om hjelp
  • Gi meg selv litt påfyll. Mentalt og fysisk.

Ved første øyekast virker det enkelt. Men når jeg er ute i «stormen», kjenner jeg motstand mot alle punktene. Like fullt er oppskriften er god – og relevant i alle livets sammenhenger. Har jeg for mye på jobb, finner jeg ikke løsninger før jeg har innsett at «to do-listen» er for lang eller dårlig prioritert. Hvis jeg ikke ber om hjelp, er det flaks om jeg får det. Og får jeg ikke påfyll går jeg tom. Da driver jeg retningsløst omkring. Som en båt uten skipper.

For de fleste av oss er det snakk om hverdagsbølger. Opp og ned. Opp og ned. Opp…. Likevel tenker jeg at vi alle har nytte av å øve oss på å akseptere, be om hjelp og sørge for å få nødvendig påfyll. For plutselig kan det komme en hel tsunami. Plutselig kan det stå om livet.

………

Akkurat nå føles det ekstra viktig å minne om at vi må huske på å be om hjelp. I tide. En hjertevenn har nylig mistet mannen hun elsker. Han valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg understreker at jeg ikke vet noe om hva og hvorfor. Jeg kjente ham ikke. Men jeg har blitt veldig grepet av ordene til den oppsiktsvekkende kloke kvinnen jeg kjenner. En uke etter sitt store tap, deler hun sin sårbarhet ved å oppfordre oss alle til å elske oss selv. Det er modig. Det er sterkt, og det er sant.

«For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv». Les Azis refleksjoner her:

https://azishantell.wordpress.com/2015/05/14/elske-seg-selv-foran-alt/