Hanne Paulsrud

Veien til god selvfølelse


Legg igjen en kommentar

Om å føle seg bra nok

«Du er den blomen du skulle vera» Ingvar Hovland🌸

I går lot jeg meg berøre av åpenheten til @heleneragnhild, som vil være et godt forbilde for datteren sin, og fjerner brystimplantater etter 10 år. 🌸

«Vi er fine akkurat som vi er og jeg håper at Lykke får vokse opp i en verden og et miljø der hun blir hyllet for det hun er og ikke føler at hun må endre utseende sitt for å være bra nok. Kanskje kan denne historien en dag hjelpe henne å forstå at å endre kroppen ikke kan gjøre deg lykkelig, det skaper du selv ❤️»

Da jeg var på Helenes alder, var ikke silikon i puppene «allemannseie» slik det ble etterhvert. Men følelsene var nok de samme. Jeg vet jeg hadde tanker som: «Hadde jeg bare…. hatt større pupper, mindre nese, større øyne…. På ett nivå trodde jeg lykken lå i det ytre… Noe som kan beskrives som en lett ansvarsfraskrivelse i forhold til jobben det kan være å bli glad i seg selv😅 Den bør helst komme innenfra…

Nå, som 50+ kan det være lett å tenke at unges fiksing på utseende er tull. De er jo så vakre i seg selv🤩

Men er vi «godt voksne» noe bedre??? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg må innrømme at jeg kan kjenne på en intens motstand mot å bli eldre. Det er nesten en skam i vårt samfunn å la kroppen eldes i sitt naturlige tempo. Mange stresser med ettervekst, slappere hud og gjenstridige kilo.. Jeg og😅

Jeg er veldig FOR å ta vare på helsen, altså👍!!
Spise sunt og holde oss i bevegelse. Forfengelighet er også fint💖 Det handler om å være glad i seg selv, og det er deilig å føle seg fin😍

Det er skammen jeg vil til pers. Skammen over å ha en helt normal kropp i et naturlig livsløp.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere endring? Og være fornøyd med seg selv til enhver tid?? Når jeg ser på gamle bilder skjønner jeg ikke hva jeg drev ned – men husker følelsen av å ikke være fornøyd😢

Fra nå av skal jeg, når jeg møter mitt eget speilbilde med undring over hva som skjedde🤪, minne meg selv på at jeg om noen år vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke at jeg var ung og fin❤️

Og EN ting har jeg lært og kjent gjennom livet: Å være glad i seg selv kommer innenfra. Det kan læres – og repeteres❤️

Både silikon – og farging av grå hår kan være fint (det samme kan det være å la være). Det er individuelle valg som andre ikke trenger å mene så mye om, synes jeg.

– Men som verktøy for å skape lykke eller styrke selvfølelsen er begge deler dårlig egnet. Trur eg…

Les gjerne Helene Ragnhilds tekst nedenfor. Jeg synes hun er reflektert og klok, og et godt forbilde❤️

Derfor fjerner jeg silikonen

Hanne

Hanne anno 1995 og 2020


1 kommentar

Den beste gaven er gratis

For ganske nøyaktig ett år siden fylte jeg 50 år. Det å bli 50 er en av livets milepæler, og mange synes det er uvirkelig og problematisk å relatere seg til at man er halvveis til 100.

For meg har livet bare blitt bedre og bedre med årene.  Jeg har ofte tenkt på hvor godt det er å bli voksen og mer sikker i meg selv.

Mange føler de må utfordre seg selv litt ekstra når de blir 50. De legger opp til spektakulære utfordringer som å hoppe i fallskjerm, klatre opp et høyt fjell, eller sette opp en fantastisk forestilling på den lokale kinoen, som en god venninne av meg gjorde. Jeg sier bare WOW!!

Jeg tenkte at jeg er mer bedagelig anlagt, og at jeg ikke gadd å grue meg til feiringen. Dette ville jeg glede meg til. Så hva var viktig for meg?

Jeg føler en enorm takknemlighet til livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. De som har løftet og støttet, vist og inngitt tillit, de som har inspirert og gledet. De fleste av dem uten å være klar over det engang. Alle jeg er så utrolig glad for å ha i livet mitt. Jeg ville gi noe tilbake, og inviterte til et heidundranes party.

Underveis i planleggingen snek det seg inn en indre stemme… Er det ikke litt kvalmt å legge opp til en så storstilt feiring av seg selv? Jeg overhørte stemmen. Heldigvis. Jeg kom til at jeg faktisk synes at jeg var verdt en feiring. Men det aller viktigste for meg var likevel å feire at livet er GODT! Med gode mennesker, livsglede, tull og tøys, dans og moro.

50-årsdagen ble helt fantastisk. De aller fleste jeg er glad for å ha i livet mitt var der. Jeg fikk uforskammet mye godord og varme, som skyllet over meg som store, myke bølger. Bølger som skyllet vekk siste rest av tvil om egen verdi.

I ettertid har jeg innsett at også jeg hoppet ut i en 50-årsutfordring: Det å kunne stå i positiv fokus en HEL kveld. Uten å bli flau, brydd eller få lyst til å snakke det bort, evt. synke i jorden. For noen år siden ville jeg gladelig foretrukket fallskjermen, liksom….. Nå gikk jeg opp til den store prøven, uten egentlig å tenke over at det var det jeg gjorde. Og faktisk besto jeg med glans. Jeg tok til meg hvert eneste ord, og lot det varme hjerte og sinn. FOR en gave å ta med seg, og FOR noen flotte folk jeg har rundt meg. Jeg føler meg utrolig heldig, og den følelsen skal jeg leve på til jeg blir…… 100 år 🙂

Og du: Den fineste gaven et menneske kan gi fra seg er handlinger som bekrefter deg på en god måte! Fine varmende ord, en klem eller et smil fra hjertet. Husker du på å behandle slike gaver med den respekten det fortjener? Ta i mot, og si takk!! Det føles utrolig godt, og kan anbefales på det varmeste 🙂

 

Hanne


6 kommentarer

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…


Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!


Legg igjen en kommentar

Ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv

Livet er som havet. Noen ganger blikkstille, solblinkende og forlokkende. Med vid horisont. Andre ganger stormer det, og bølgene er høye som hus. Vi mister retningen og det blir mørkt rundt oss. Like fullt er vi skippere på egne skuter. Det er en livslang kunst å lære seg å navigere i all slags vær.

I dag har jeg en god dag. Jeg ga meg selv en oppfriskende start, med en tur i skogen en tidlig morgentime. Jeg nøt roen, fuglesangen, et blekt solstreif på kinnet –  og den gode følelsen av å gjøre noe aktivt for å lette på stresset jeg har kjent i kroppen i det siste.

Forrige uke var noe helt annet. Da var jeg «dumme dumme dumme dum», som i sangen til deLillos. Synkront med å pepre meg selv med alt jeg ikke hadde rukket å gjøre, steg tiltaksløsheten til nye høyder. Vært der før?

Heldigvis har jeg det. Vært der før, altså. Jeg har lært meg noen «triks» for å hente meg inn. En slags oppskrift. Den er slik:

  • Akseptere og godta at akkurat nå er det sånn.
  • Vise meg sårbar, be om hjelp
  • Gi meg selv litt påfyll. Mentalt og fysisk.

Ved første øyekast virker det enkelt. Men når jeg er ute i «stormen», kjenner jeg motstand mot alle punktene. Like fullt er oppskriften er god – og relevant i alle livets sammenhenger. Har jeg for mye på jobb, finner jeg ikke løsninger før jeg har innsett at «to do-listen» er for lang eller dårlig prioritert. Hvis jeg ikke ber om hjelp, er det flaks om jeg får det. Og får jeg ikke påfyll går jeg tom. Da driver jeg retningsløst omkring. Som en båt uten skipper.

For de fleste av oss er det snakk om hverdagsbølger. Opp og ned. Opp og ned. Opp…. Likevel tenker jeg at vi alle har nytte av å øve oss på å akseptere, be om hjelp og sørge for å få nødvendig påfyll. For plutselig kan det komme en hel tsunami. Plutselig kan det stå om livet.

………

Akkurat nå føles det ekstra viktig å minne om at vi må huske på å be om hjelp. I tide. En hjertevenn har nylig mistet mannen hun elsker. Han valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg understreker at jeg ikke vet noe om hva og hvorfor. Jeg kjente ham ikke. Men jeg har blitt veldig grepet av ordene til den oppsiktsvekkende kloke kvinnen jeg kjenner. En uke etter sitt store tap, deler hun sin sårbarhet ved å oppfordre oss alle til å elske oss selv. Det er modig. Det er sterkt, og det er sant.

«For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv». Les Azis refleksjoner her:

https://azishantell.wordpress.com/2015/05/14/elske-seg-selv-foran-alt/