La oss bringe Desmond Tutus verdier videre

«Å tilgi er ikke det samme som å glemme, det er faktisk å huske. Å huske, men ikke bruke retten til å slå tilbake. Det er muligheten til en ny begynnelse, spesielt hvis man ikke ønsker å gjenta det som er skjedd».

Kloke ord fra Desmond Tutu, som døde 2. juledag, 90 år gammel.

Desmond Tutus fokus på forsoningsarbeid har lenge inspirert meg, og verdiene han frontet resonnerer langt inn i hjertet.

Jeg har faktisk aldri hatt tro på “å ta igjen». Sannsynligvis lærte jeg det av min kloke, hjertevarme mor – og jeg har alltid vært streng på det i oppdragelsen av mine gutter. De fikk ikke lov til å slå….selv om noen slo først. De har alltid fått beskjed om å finne det jeg kaller mer intelligente måter å skape en endring på. Bruke ordene fremfor nevene. Og be om hjelp fra en voksen om de kom til kort.

Jeg har aldri «kjøpt» lettvinne utsagn som «det er jo slik gutter er» eller «de må jo få ta igjen» – og ja, jeg HAR fått følelsen av at andre synes jeg er naiv og virkelighetsfjern.

Men jeg kan bare ikke kan godta at hevn må aksepteres bare fordi det «alltid” har vært sånn. Hvis barna våre lærer at det er greit å ta igjen, og gjerne med «renter», tror jeg de fortsetter med det. Og urett, selvhevdelse og behovet for å vinne, spinner verden videre en vei vi ikke ønsker.

Forsoning og tilgivelse betyr ikke at du lar den andre «vinne» eller at du skal la deg herse med. Det betyr at du tar ansvar for å aktivt bidra til å finne mer bærekraftige løsninger for veien videre. Med likeverd og medmenneskelighet i fokus.

Også har jeg tro på at enkeltmennesker kan utgjøre en forskjell!! Slik f.eks. Desmond Tutu har påvirket en hel verden med sitt engasjement for menneskerettigheter, likeverd, forsoning og fred.

Med årene har jeg blitt mer og mer overbevist om at tilgivelse og forsoning er rett vei å gå for ekte positiv forandring. I oss selv, i våre relasjoner – og for verden.

Viktige byggestener er god selvfølelse og ekte likeverdsfølelse. Hvis alle hadde kjent at de var en verdifull brikke i verdenspuslespillet – og anerkjent at ALLE brikkene er like viktige for helheten, ville behovet for posisjonering og maktkamp, med påfølgende krenkelser forsvinne.

Derfor gjør jeg det jeg gjør i Confident Coaching ❤️ Mitt lille bidrag til en positiv forskjell. For deg, oss og verden.

Hanne😊

Foto: Mike Hutchings/Reuters

Helårsbader, jeg??

I mange år har helårsbadere fascinert meg. Jeg har hatt en dragning mot det, men ikke funnet årsaker til at det kunne være noe for meg. Virkelig ikke. Jeg har intenst prøvd å forstå hva som er greia med å bade i kaldt vann. «HVORFOR??», liksom…

For å bli klokere, har jeg har spurt flere ihuga helårsbadere – og fått svar jeg ikke har følt passet for meg:

Gir et adrenalinkick – har noen sagt.
– «Det er det siste jeg trenger», har jeg tenkt. «Kroppen er full nok av stress som det er»…

Energiboost – sier andre.
– «Jeg setter heller på en gla’sang og ta meg en dans», har jeg tenkt…

Det er så deilig etterpå
– «Eh…hvorfor kan vi ikke bare sitte inne med tekoppen og ha det deilig hele tiden?»

Pushe grenser – er en annen grunn.
-«Det gjør jeg jo uansett daglig», har jeg tenkt. Å jobbe med å bli mindre redd for å synes har vært en STOR utfordring for meg.

Med årene har jeg blitt veldig opptatt av å gjøre ting ut fra eget hjerte. Ikke fordi «alle andre» gjør det, eller fordi jeg tror «noen» forventer det. Det har vært en stor jobb i seg selv å komme hit hvor jeg er i dag. Å klare å skille meg selv fra egne forventninger – eller begrensninger..

Og vet du? I dag var jeg klar. For å bade. Jeg hadde funnet mine grunner:

• Jeg elsker å bade
• Jeg elsker følelsen av å være i saltvann
• Jeg har ikke lenger lyst til å la vær og temperatur begrense meg

Jeg var også klar til å gi slipp på noen gamle overbevisninger, som f.eks. jeg er et sommermenneske, jeg er en frossenpinn osv…

Så når to glade badenymfer inviterte til morgenbad, kjente jeg at NÅvar tiden inne. Nå er jeg på et sted i livet mitt hvor jeg føler meg rolig og trygg, og på plass i meg selv. Med stresshormonene ute av hverdagskroppen, kjenner jeg meg nå i stand til å overkomme frykten for kaldt vann, og bare ta inn opplevelsen.

Timingen kjentes riktig ut. Jeg er fremdeles helt på det rene med at jeg har trengt denne tiden for å bli klar.

…Og hvorfor skal jeg gjøre det igjen?

Fordi det ga et adrenalinkick, en energiboost, var nydelig etterpå og fordi jeg pushet noen nye grenser😉 😉 😉.

Forskjellen fra tidligere er at nå har jeg en egen erfaring å hekte ordene på. Vedrørende å pushe grenser, var det en spennende opplevelse for meg å erfare at jeg kan «overstyre» hjernens behov for å holde meg trygg og varm (og derfor sier «ikke gjør det») gjennom å puste rolig. Det var også fint å erfare at ubehaget gikk over etter relativt kort tid, og at jeg faktisk kjente at jeg ville være uti lenger. Rett og slett en seiersfølelse (seier over frykten😊). På toppen av det hele var det nydelig soloppgang, og opplevelsen ble delt med to GODE damer i mitt liv: Linda og Mette (som er supererfarne helårsbadere, og kom med gode, støttende råd i forkant).

Helårsbader, jeg?? Det vet jeg ikke enda. Det er bare 15. oktober og 12 grader i vannet. Jeg tar et bad av gangen. Ikke no’ push. Ikke no’ prestasjon. Bare å leve godt.

Mitt perspektiv er:
Lev livet fra der du er (ikke ut fra der du synes du skulle vært). Følg din egen vei.
En dag (eller et bad) av gangen.

Hanne

• 

Heldige meg, som har så fine badevenner, som trykket på knappen da jeg var klar, og ga trygt følge ut en en ny verden 🙂

Det finnes ikke dårlige klær, bare dårlig vær…

…. eller hvordan var det igjen😅?

Makan til drittvær😂 Vi har fått erfare tidenes våteste juli her i nord, med temperaturvariasjoner mellom 6 og 11 grader. De spektakulære fjellene som jeg drømte om å se, er for det meste godt gjemt i tåken. I tillegg er det nye smitteutbrudd og strengere tiltak. Timingen slo ikke helt til for å si det sånn.

Som erfaren coach kan jeg mye om mental trening, og du tror kanskje at jeg dermed automatisk er glad uansett? At slike trivialiteter som været ikke berører meg – jeg bare tenker positivt..?

Nix. Slik er det ikke. Det ville være løgn å si at jeg ikke er skuffet nå.

Skuffelse er en følelse. Og følelser er viktige navigasjonsverktøy. Et signal om å gjøre noe….

Og det handler om mer enn å «bare tenke positivt».

Erfaringen med været kan lett overføres til mer krevende livssituasjoner, og min erfaring er at det er en stor misforståelse at«bare vi tenker postitivt blir alt bra». Tvert imot tror jeg at akkurat den oppfatningen gjør livet vanskeligere for folk.

Den får oss til å føle oss mislykkede når vi har negative følelser (noe alle har fra tid til annen). For «jeg burde jo være takknemlig, sterk, flink» osv.

Livsmestring handler, for meg, om å være ærlig med seg selv, kjenne på realiteten, og FINNE LØSNINGER derfra. Da får vi livsglede med på kjøpet.

Du finner ikke løsningen hvis du ser bort fra problemet.

Ved å anerkjenne den vonde følelsen og finne løsninger, blir det også lettere å se situasjonen i et større perspektiv, og derved kjenne på mer takknemlighet og glede over alt vi har av gode ting. Det er min erfaring ❤️🙏.

Noen ganger trenger vi hjelp til å stå i det vonde. Men når det gjelder været tror jeg de fleste av oss er i stand til å finne nye løsninger👍👍

Og hvordan går det her i nord?

Takk bare bra. Skuffet, men med gode teknikker og livserfaring sitter jeg ikke lenger fast i skuffelsen over at det ikke ble som jeg drømte om. Jeg har blitt god til å heller lager en ny ramme for ferien ut fra sånn som den faktisk har vist seg å bli.

Heldigvis er mannen min like god❤️👍 Vi har trålet gallerier og museer, og lært masse nytt om Lofoten/Vesterålens kultur og historie. Og om vikingene på Borg!

Også griper vi øyeblikket. F.eks. da vi var eneste gjester på takterrassen i Henningsvær, fordi det ble sol en sånn 15 minutters tid 😂 6 grader riktignok, men et øyeblikk av lykke. FOR et land vi bor i!!!

Og som nordmenn flest lever vi stadig i håpet om bedre vær. De sier det blir bedre over helgen. Det gjelder bare å ha is i magen litt til. Noe som faller lett med 6 grader + i luften….😂😂

Hanne😊

Om å føle seg bra nok

«Du er den blomen du skulle vera» Ingvar Hovland🌸

I går lot jeg meg berøre av åpenheten til @heleneragnhild, som vil være et godt forbilde for datteren sin, og fjerner brystimplantater etter 10 år. 🌸

«Vi er fine akkurat som vi er og jeg håper at Lykke får vokse opp i en verden og et miljø der hun blir hyllet for det hun er og ikke føler at hun må endre utseende sitt for å være bra nok. Kanskje kan denne historien en dag hjelpe henne å forstå at å endre kroppen ikke kan gjøre deg lykkelig, det skaper du selv ❤️»

Da jeg var på Helenes alder, var ikke silikon i puppene «allemannseie» slik det ble etterhvert. Men følelsene var nok de samme. Jeg vet jeg hadde tanker som: «Hadde jeg bare…. hatt større pupper, mindre nese, større øyne…. På ett nivå trodde jeg lykken lå i det ytre… Noe som kan beskrives som en lett ansvarsfraskrivelse i forhold til jobben det kan være å bli glad i seg selv😅 Den bør helst komme innenfra…

Nå, som 50+ kan det være lett å tenke at unges fiksing på utseende er tull. De er jo så vakre i seg selv🤩

Men er vi «godt voksne» noe bedre??? Nei, ikke nødvendigvis. Jeg må innrømme at jeg kan kjenne på en intens motstand mot å bli eldre. Det er nesten en skam i vårt samfunn å la kroppen eldes i sitt naturlige tempo. Mange stresser med ettervekst, slappere hud og gjenstridige kilo.. Jeg og😅

Jeg er veldig FOR å ta vare på helsen, altså👍!!
Spise sunt og holde oss i bevegelse. Forfengelighet er også fint💖 Det handler om å være glad i seg selv, og det er deilig å føle seg fin😍

Det er skammen jeg vil til pers. Skammen over å ha en helt normal kropp i et naturlig livsløp.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere endring? Og være fornøyd med seg selv til enhver tid?? Når jeg ser på gamle bilder skjønner jeg ikke hva jeg drev ned – men husker følelsen av å ikke være fornøyd😢

Fra nå av skal jeg, når jeg møter mitt eget speilbilde med undring over hva som skjedde🤪, minne meg selv på at jeg om noen år vil jeg se tilbake på denne tiden og tenke at jeg var ung og fin❤️

Og EN ting har jeg lært og kjent gjennom livet: Å være glad i seg selv kommer innenfra. Det kan læres – og repeteres❤️

Både silikon – og farging av grå hår kan være fint (det samme kan det være å la være). Det er individuelle valg som andre ikke trenger å mene så mye om, synes jeg.

– Men som verktøy for å skape lykke eller styrke selvfølelsen er begge deler dårlig egnet. Trur eg…

Les gjerne Helene Ragnhilds tekst nedenfor. Jeg synes hun er reflektert og klok, og et godt forbilde❤️

Derfor fjerner jeg silikonen

Hanne

Hanne anno 1995 og 2020

Den beste gaven er gratis

For ganske nøyaktig ett år siden fylte jeg 50 år. Det å bli 50 er en av livets milepæler, og mange synes det er uvirkelig og problematisk å relatere seg til at man er halvveis til 100.

For meg har livet bare blitt bedre og bedre med årene.  Jeg har ofte tenkt på hvor godt det er å bli voksen og mer sikker i meg selv.

Mange føler de må utfordre seg selv litt ekstra når de blir 50. De legger opp til spektakulære utfordringer som å hoppe i fallskjerm, klatre opp et høyt fjell, eller sette opp en fantastisk forestilling på den lokale kinoen, som en god venninne av meg gjorde. Jeg sier bare WOW!!

Jeg tenkte at jeg er mer bedagelig anlagt, og at jeg ikke gadd å grue meg til feiringen. Dette ville jeg glede meg til. Så hva var viktig for meg?

Jeg føler en enorm takknemlighet til livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. De som har løftet og støttet, vist og inngitt tillit, de som har inspirert og gledet. De fleste av dem uten å være klar over det engang. Alle jeg er så utrolig glad for å ha i livet mitt. Jeg ville gi noe tilbake, og inviterte til et heidundranes party.

Underveis i planleggingen snek det seg inn en indre stemme… Er det ikke litt kvalmt å legge opp til en så storstilt feiring av seg selv? Jeg overhørte stemmen. Heldigvis. Jeg kom til at jeg faktisk synes at jeg var verdt en feiring. Men det aller viktigste for meg var likevel å feire at livet er GODT! Med gode mennesker, livsglede, tull og tøys, dans og moro.

50-årsdagen ble helt fantastisk. De aller fleste jeg er glad for å ha i livet mitt var der. Jeg fikk uforskammet mye godord og varme, som skyllet over meg som store, myke bølger. Bølger som skyllet vekk siste rest av tvil om egen verdi.

I ettertid har jeg innsett at også jeg hoppet ut i en 50-årsutfordring: Det å kunne stå i positiv fokus en HEL kveld. Uten å bli flau, brydd eller få lyst til å snakke det bort, evt. synke i jorden. For noen år siden ville jeg gladelig foretrukket fallskjermen, liksom….. Nå gikk jeg opp til den store prøven, uten egentlig å tenke over at det var det jeg gjorde. Og faktisk besto jeg med glans. Jeg tok til meg hvert eneste ord, og lot det varme hjerte og sinn. FOR en gave å ta med seg, og FOR noen flotte folk jeg har rundt meg. Jeg føler meg utrolig heldig, og den følelsen skal jeg leve på til jeg blir…… 100 år 🙂

Og du: Den fineste gaven et menneske kan gi fra seg er handlinger som bekrefter deg på en god måte! Fine varmende ord, en klem eller et smil fra hjertet. Husker du på å behandle slike gaver med den respekten det fortjener? Ta i mot, og si takk!! Det føles utrolig godt, og kan anbefales på det varmeste 🙂

 

Hanne

Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre……..

I dag har jeg vært med å følge en god venns far til graven, og disse ordene gikk rett i hjertet mitt: «Det er ikke hvor mange ganger du faller som betyr noe – men på hvilken måte du reiser deg igjen og går videre» .

En fargerik livskunstner har gått bort, og han ble hedret på usedvanlig nært og fint vis. I minnetalene vi fikk høre, ble vi minnet på at denne mannen ikke var «A4». Han var flerspektret, kunnskapsrik og allsidig – en som bød på seg selv i alle sammenhenger. Mange tenkte kanskje han var eksentrisk. Jeg tenker at han rett og slett var en mann som var trygg nok til å være seg selv fullt ut. For har vi ikke alle mange sider? Likevel velger vi å vise frem kun «smørsiden» til folk flest. Den vi tror passer inn. Den som vil gi oss anerkjennelse og ros. Den som gir oss følelsen av å være bra nok, og å gli inn i fellesskapet.

Min gode venns far var en betydelig skikkelse i politikken i hjembygda, og administrerende direktør i eget firma. Så fikk han en alvorlig depresjon. Det ble helt svart. En god stund. Men han reiste seg igjen. OG delte deretter raust av sin erfaring med mørket. For å kunne gi håp til andre i samme situasjon om at lyset finnes i andre enden av tunellen. Du må bare reise deg og gå dit.

Nei, jeg mener ikke at det er «bare-bare». Absolutt ikke. MEN det finnes som regel en vei. Og i dag ble jeg minnet på hvor viktig det er å dele for å spre håp, lys og mot rundt oss. Vi lever våre liv, faller- og reiser oss igjen. Hver gang lærer vi noe. Hva er denne lærdommen verdt om vi ikke deler den med andre som kan gjøre seg nytte av den?

Derfor: etter inspirasjon fra minnet om en modig mann – og det faktum at livet er begrenset, har jeg bestemt meg for å dele MIN lærdom mens jeg kan. Forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å se at livet er bra når vi tar ansvar for å leve det. Så får det stå til. For om jeg faller, vet jeg at jeg kan reise meg igjen.

Min selvfølelse ble smadret i tidlig alder. Jeg opplevde gjentatte seksuelle overgrep av en tillitsperson, men fortalte det ikke til NOEN. Det ble en stor bør å bære gjennom barndommen. Jeg følte meg skitten og lite verdt. Og veldig, veldig skamfull. Var det meg det var noe galt med?

Dette spørsmålet opplevde jeg at jeg fikk jeg svar på da jeg begynte på skolen. Jeg var sikkert annerledes (hvem er vel ikke det?), og med min manglende tro på meg selv, ble jeg et lett offer for mobbing og utestenging. Ingen så det. Eller ville se det. Jeg var skoleflink og en god skuespiller. Og helt alene. Jeg ville ikke skuffe foreldre og  storesøsken (som jeg så veldig opp til) ved å fortelle dem at jeg var en total fiasko. Jeg ville de skulle være stolte av meg, og fortsatte å jobbe med skolearbeid…

Hvordan har det seg at jeg klarte å reise meg?
Vi har så lett for å stigmatisere incest- og mobbeofre. Og andre med vonde livshendelser bak seg. Det er lett å tenke at livet aldri kommer til bli bra, og at man er «ødelagt for livet». Og JA, slike opplevelser gjør store skader, og endrer oss for livet. Mange mister motet og selvrespekten for alltid, men livsendringen kan også gi læring og vekst. Lenge kjentes det ut som jeg hadde ordet «OFFER» stemplet i pannen, men med god hjelp og mye hardt arbeid åpnet jeg øynene for at offerstempelet kunne skrubbes vekk.  Av meg selv.

Hver dag kan vi velge hva vi ønsker skal definere oss, og hvilke indre overbevisninger som skal få vokse frem. Jeg sier ikke at det er lett, men det er verdt det. På veien har jeg falt – og reist meg mange ganger. OG lært en hel masse. Og det vil jeg fortsatt gjøre.  Det er den læringen jeg ønsker å bruke tid på å formidle i tiden som kommer. Så kan jeg kanskje bidra til at det blir lettere å reise seg etter store og små fall også for deg?

 

Hanne

PS: Personen som utførte de seksuelle overgrepene på meg, lever ikke lenger. Min familie er nå vel informert om hva som skjedde, og jeg føler meg sterk og trygg – med viktig lærdom i bagasjen. Jeg kjenner meg evig takknemmelig for livet – og for mine nære som er der for meg når det trengs!

Ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv

Livet er som havet. Noen ganger blikkstille, solblinkende og forlokkende. Med vid horisont. Andre ganger stormer det, og bølgene er høye som hus. Vi mister retningen og det blir mørkt rundt oss. Like fullt er vi skippere på egne skuter. Det er en livslang kunst å lære seg å navigere i all slags vær.

I dag har jeg en god dag. Jeg ga meg selv en oppfriskende start, med en tur i skogen en tidlig morgentime. Jeg nøt roen, fuglesangen, et blekt solstreif på kinnet –  og den gode følelsen av å gjøre noe aktivt for å lette på stresset jeg har kjent i kroppen i det siste.

Forrige uke var noe helt annet. Da var jeg «dumme dumme dumme dum», som i sangen til deLillos. Synkront med å pepre meg selv med alt jeg ikke hadde rukket å gjøre, steg tiltaksløsheten til nye høyder. Vært der før?

Heldigvis har jeg det. Vært der før, altså. Jeg har lært meg noen «triks» for å hente meg inn. En slags oppskrift. Den er slik:

• Akseptere og godta at akkurat nå er det sånn.
• Vise meg sårbar, be om hjelp
• Gi meg selv litt påfyll. Mentalt og fysisk.

Ved første øyekast virker det enkelt. Men når jeg er ute i «stormen», kjenner jeg motstand mot alle punktene. Like fullt er oppskriften er god – og relevant i alle livets sammenhenger. Har jeg for mye på jobb, finner jeg ikke løsninger før jeg har innsett at «to do-listen» er for lang eller dårlig prioritert. Hvis jeg ikke ber om hjelp, er det flaks om jeg får det. Og får jeg ikke påfyll går jeg tom. Da driver jeg retningsløst omkring. Som en båt uten skipper.

For de fleste av oss er det snakk om hverdagsbølger. Opp og ned. Opp og ned. Opp…. Likevel tenker jeg at vi alle har nytte av å øve oss på å akseptere, be om hjelp og sørge for å få nødvendig påfyll. For plutselig kan det komme en hel tsunami. Plutselig kan det stå om livet.

………

Akkurat nå føles det ekstra viktig å minne om at vi må huske på å be om hjelp. I tide. En hjertevenn har nylig mistet mannen hun elsker. Han valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg understreker at jeg ikke vet noe om hva og hvorfor. Jeg kjente ham ikke. Men jeg har blitt veldig grepet av ordene til den oppsiktsvekkende kloke kvinnen jeg kjenner. En uke etter sitt store tap, deler hun sin sårbarhet ved å oppfordre oss alle til å elske oss selv. Det er modig. Det er sterkt, og det er sant.

«For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv». Les Azis refleksjoner her:

https://azishantell.wordpress.com/2015/05/14/elske-seg-selv-foran-alt/